En feminisme som ikke vet hva en kvinne er
Gerrie Strik analyserer hvordan kvinners rettigheter undergraves så snart begrepet kvinne blir ubestemt. Publisert på memoma.nl 16. mai 2025, kort tid etter kjennelsen fra Storbritannias høyesterett.
Den britiske kjennelsen som gjenopprettet spillereglene
Den 16. april 2025 avgjorde Storbritannias høyesterett at begrepene «kvinne» og «kjønn» i Equality Act 2010 viser til biologisk kjønn, ikke selvvalgt kjønnsidentitet. En enkel setning med enorme konsekvenser: Fra nå av vet britiske myndigheter igjen hva de mener når de snakker om kvinneområder. Garderober, fengselsavdelinger, krisesentre, idrettskonkurranser og kvoter – overalt der kjønn er juridisk relevant, samsvarer begrepet igjen med den faktiske biologien.
For aktivister som i årevis hadde hevdet at kjønn er «en sosial konstruksjon», var kjennelsen et jordskjelv. For kvinner som diskrimineres, beskyttes eller favoriseres på grunnlag av kjønn, innebar den gjenopprettelsen av en rettslig posisjon som de uten særlig motstand hadde sett forsvinne. Strik bruker kjennelsen som utgangspunkt for en bredere argumentasjon: En feminisme som ikke vet hva en kvinne er, kan ikke forsvare kvinner.
Mainstreaming av kjønn og kvinnens forsvinning
Strik beskriver hvordan en akademisk og byråkratisk bevegelse – mainstreaming av kjønn – i løpet av de siste to tiårene i stillhet har uthult begrepet «kvinne». Resonnementet er at alle har en indre kjønnsidentitet, uavhengig av kroppen, og at denne indre identiteten må være styrende for politikk og lovgivning.
«Menneskets biologiske kjønn har ingen betydning for identiteten.»
Det høres ut som et filosofisk standpunkt; i praksis er det et politisk inngrep. For så snart «kvinne» ikke lenger viser til den halvdelen av menneskeheten som kan bli gravid, menstruerer og statistisk sett har større risiko for å bli utsatt for seksuell vold, forsvinner også den rettslige beskyttelsen av denne gruppen. Det som da gjenstår, er et begrep uten innhold, en boks som alle fritt kan gå inn i og ut av.
«Naturens diktatur»
I litteraturen om mainstreaming av kjønn som Strik viser til, blir det biologiske kjønnet avfeid som et «naturens diktatur» som må overvinnes. Det er en forrædersk ramme. For den som sier at kjønn er undertrykkelse, sier indirekte at kampen mot undertrykkelsen av kvinner egentlig er en kamp mot det å være kvinne. Dermed forsvinner offeret for sexismen ut av bildet.
Strik tar utgangspunkt i noe annet. Det å være kvinne er ingen katastrofe som må oppheves; det er et faktum ved tilværelsen. Katastrofen er at dette faktumet historisk og i dag er blitt knyttet til urett. Løsningen er rettigheter – ikke å oppheve selve faktumet.
Hvorfor dette er avgjørende for kvinners rettigheter
«En feminisme som ikke vet hva en kvinne er, kan ikke kjempe effektivt for kvinners rettigheter.»
Striks sentrale setning er ikke et ordspill. Kvinners rettigheter er historisk vunnet på grunnlag av kjønn: retten til å stemme, retten til egen formue, retten til utdanning, retten til abort, retten til beskyttelse mot seksuell vold. Hvis kjønn forsvinner som kategori, forsvinner også bæreren av disse rettighetene.
I nederlandsk sammenheng kommer dette til uttrykk på mange områder: en mann som kaller seg kvinne og ønsker å benytte et krisesenter for kvinner. En idrettsutøver med mannlig fysiologi som deltar i kvinneklasser. En innsatt med en voldshistorikk mot kvinner som plasseres i et kvinnefengsel. I hvert av disse tilfellene blir den rettslige beskyttelsen som er bygget opp for kvinner, revet i stykker for én mann som sier at han føler seg annerledes.
Kvinneområder er ingen luksus
Strik argumenterer for at kvinneområder – fysiske, juridiske og politiske – har en funksjon som ikke kan erstattes av retorisk velvilje. Et krisesenter for voldtektsofre er ikke et privilegium for kvinner; det er en minste forutsetning for å gjøre det mulig å komme seg videre. Den som åpner et slikt område på grunnlag av selvdeklarasjon, undergraver selve begrunnelsen for at det eksisterer.
At foreldre, lesbiske, kvinnelige innsatte og feminister som fremmer disse argumentene, i stor skala blir kalt «transfobe», er nettopp strategien Strik avdekker: å frata dem språket som diskusjonen kan føres på. For den som ikke lenger får lov til å si hva en kvinne er, kan heller ikke si hva som skjer med henne.
Kjønnsrealisme er ikke en antitransposisjon
Et viktig poeng som altfor ofte går tapt i denne debatten, er at kjønnsrealister – som Strik – ikke bestrider at transpersoner finnes. Voksne må få kle seg, leve og omtale seg selv slik de ønsker. Det kjønnsrealister bestrider, er at individuell selvdeklarasjon opphever de juridiske kjønnskategoriene som beskytter andre mennesker – særlig kvinner, særlig barn. Det er et vesentlig skille.
Hva dette betyr for Nederland
- Den nederlandske transpersonloven gjør det mulig å endre juridisk kjønn gjennom selvdeklarasjon. Den britiske kjennelsen reiser spørsmålet om dette også gjelder Equality-spørsmålet.
- Idrettsforbund, krisesentre og kriminalomsorgen kan ikke lenger gjemme seg bak «vi følger selvdeklarasjonen».
- Det finnes juridisk rom for en egen kvinnepolitikk basert på biologisk kjønn, uten at dette utelukker transpersoner fra generelle borgerrettigheter.