Hvor mange nederlandske ungdommer kaller seg trans eller kjønnsdiverse

Peter Vasterman analyserer tallene fra Seks under 25. Resultatet: 92 500 ungdommer, en økning på 45 prosent på fem år og et kjønnsforhold som sprenger den biologiske forklaringen.

De store tallene

Den fireårige undersøkelsen Seks under 25 — gjennomført av Soa Aids Nederland og Rutgers på oppdrag fra det nederlandske helse-, velferds- og sportsdepartementet (VWS) og RIVM — spurte i sin fjerde utgave ungdommer mellom tolv og tjuefem år hvordan de identifiserer seg. Tre komma tre prosent av denne gruppen kaller seg transpersoner eller kjønnsdiverse. I absolutte tall: rundt 92 500 ungdommer. Fem år tidligere lå andelen på 2,3 prosent. Økningen i absolutte tall utgjør 29 000 ungdommer — en vekst på førtifem prosent på fem år. Vasterman setter tallene opp mot hverandre og stiller det logiske spørsmålet: Hvilken medfødt biologisk tilstand endrer prevalens med førtifem prosent på fem år?

Jentene dominerer — og med god margin

Kjønnsforholdet er det mest oppsiktsvekkende tallet. Blant jenter ligger andelen trans eller kjønnsdiverse på 4,3 prosent. Blant gutter er den 2,4 prosent. Kvinnelige ungdommer utgjør 63 prosent av hele gruppen — 58 563 kvinner mot 33 936 menn. Økningen er også skjev: Blant jenter økte andelen med 1,4 prosentpoeng på fem år, mens den blant gutter økte med 0,7 prosentpoeng. Vasterman påpeker at en medfødt tilstand ikke kan forklare en slik kjønns-skjev vekst. Det som kan forklare den: en sosialt spredt identitetsmerkelapp som er sterkt utbredt i kvinnelige jevnaldergrupper på TikTok, Tumblr og Instagram.

Tallenes innside: Ikke-binær øker, transpersoner blir færre

Detaljtallene gjør bildet enda mer interessant. Blant jenter har den spesifikke identifikasjonen som «transperson» faktisk gått ned mellom 2017 og den nåværende målingen, fra 0,9 til 0,6 prosent. Blant gutter økte den svakt, fra 0,4 til 0,7 prosent. Veksten ligger et annet sted. Blant jenter har kategorien «ikke-binær» eksplodert, fra 0,2 til 0,8 prosent — en firedobling. Kategorien «vet fortsatt ikke» økte blant jenter fra 0,3 til 1,3 prosent — mer enn en firedobling. Det vi ser, er altså ikke en økning i den klassiske transidentiteten, men en eksplosjon i ikke-binær og usikker selvidentifikasjon, særlig blant jenter. Sosiologisk er dette et helt annet fenomen enn medisinsk kjønnsdysfori.

Ventelister og behandling

Tallene for behandling viser tydelig at denne identitetseffekten også slår inn i helsetjenesten. Tretten prosent av transungdommene har fått «kjønnsbekreftende behandling» — rundt 2 548 ungdommer. Én prosent av den kjønnsdiverse gruppen har fått behandling — rundt 694 ungdommer. Ni prosent står på venteliste — omtrent 1 764. Gjennomsnittsalderen da disse ungdommene sier at de kom frem til identiteten sin, er 16,6 år, med et standardavvik på fire år. Det betyr at et klart flertall først kommer frem til dette selvbildet i eller etter puberteten. Dette er ikke barna som Dutch Protocol opprinnelig ble utviklet for — barn med vedvarende dysfori som har vært til stede siden førskolealderen.

Sammenligningen med UMCG-tallet

Vasterman knytter disse tallene uttrykkelig til annen nederlandsk forskning. UMCG-TRAILS-undersøkelsen fant i en nordnederlandsk kohort at vedvarende, klinisk signifikant kjønnsrelatert misnøye blant unge voksne ligger på promillenivå — under én prosent med en streng definisjon. Seks under 25 måler 3,3 prosent selvidentifikasjon. Forskjellen mellom de to tallene er ikke en målefeil. Det er forskjellen mellom en klinisk tilstand og en sosial identitet. At vi blander disse to tingene sammen i den offentlige og politiske debatten, er noe Vasterman har skrevet om i årevis.

Hva tallene forteller — og ikke forteller

Tallene forteller ikke hvor mange av de 92 500 ungdommene som fortsatt vil tenke slik om seg selv om fem år. De forteller ikke om den selvvalgte merkelappen fører til vedvarende dysfori eller til at den blir lagt bort. De forteller ikke hvilken rolle komorbiditet — autismespektertilstander, spiseforstyrrelser og depresjon — spiller i valget av denne merkelappen. De forteller ikke hvor stor andel som til slutt gjennomgår irreversible medisinske inngrep, eller hvor mange av disse som senere detransisjonerer. For alle disse spørsmålene mangler det nederlandsk forskning. Det vi vet, er at selvidentifikasjonen har økt med 29 000 ungdommer på fem år, særlig blant jenter og særlig i kategoriene ikke-binær og usikker. Den som kaller dette et naturlig biologisk fenomen, leser ikke tallene.