Ni pasienter, ni ganger en psykiatrisk forhistorie som ikke kom frem – eller ikke kom tilstrekkelig frem – da kjønnsbehandlingen startet. Det er kjernen i en retrospektiv studie fra kjønnsidentitetsklinikken ved Helsinki University Hospital, publisert i Archives of Sexual Behavior. Forfatterne, blant dem psykiater Katinka Tuisku, revurderte ni personer som søkte om detransisjonsbehandling mellom 2018 og 2019, og fant hos samtlige traumer, stemningslidelser eller dissosiative plager som den tidligere utredningen hadde oversett.
Hva studien gjorde
Forskerne revurderte sju pasienter født som kvinner og to født som menn ved hjelp av strukturerte kliniske intervjuer (SCID-I og SCID-II), supplerende psykologiske undersøkelser og en vurdering av tilknytningsstil. I gjennomsnitt gikk det sju år mellom den opprinnelige diagnosen kjønnsdysfori og tidspunktet da personen søkte hjelp for detransisjon – år der pubertetsblokkere, hormoner eller kirurgiske inngrep allerede hadde funnet sted.
Hva tallene viser
Alle de ni pasientene hadde, i tillegg til diagnosen kjønnsdysfori, minst én annen psykiatrisk lidelse: Stemningslidelser forekom hos alle, angstlidelser hos to tredeler og symptomer på spiseforstyrrelser hos nesten fire av fem. Andelen med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse økte fra 22 til 33 prosent, og nesten halvparten rapporterte psykotiske symptomer. To tredeler av gruppen hadde en historie med seksuelle overgrep eller voldtekt, og forskerne konkluderte med at alle de ni pasientene hadde hatt en traumatisk barndom. Evnen til å arbeide eller studere falt fra 67 til 33 prosent mellom den første vurderingen og tidspunktet for detransisjon.
Skillet mellom kilde og tolkning
Forskerne trekker selv en forsiktig konklusjon: De tar til orde for bedre screening for traumer, dissosiative lidelser og underliggende psykiatriske problemer før noen begynner med medisinsk transisjonsbehandling, samt for bedre tilgang til psykoterapi. At de ni pasientene i ettertid selv trakk frem vansker med å akseptere egen kvinnelighet eller mannlighet (hos to tredeler), eller med sin tiltrekning til samme kjønn (hos én av ni), som underliggende faktorer, understreker hvor lett en rent «bekreftende» tilnærming kan overse slike underliggende spørsmål. Dette er vår tolkning av funnene, ikke en bokstavelig konklusjon fra forfatterne – de snakker uttrykkelig ikke om prosenter for hele befolkningen, men om et klinisk signal fra én klinikk.
En liten studie, men ikke et lite signal
Ni pasienter er få, og forfatterne erkjenner dette selv: Dette er ikke et representativt utvalg, og det finnes ingen kontrollgruppe. Men studien føyer seg inn i et bredere mønster som også kom frem i den største detransisjonsstudien til nå: Anger og tilbakevending er sjelden en rett linje, og veien dit er ofte mer kompleks enn den opprinnelige diagnosen ga inntrykk av. Også konstateringen av at de nordiske landene selv rapporterer høyere angerstall enn man lenge antok, passer inn i dette bildet: Når det måles mer grundig, dukker det opp høyere tall enn den utbredte 1-prosentmyten antyder.
For dem som selv strever med spørsmålet om egen transisjon var riktig, eller for foreldre som lurer på hva som ellers kan ligge bak barnets kjønnsdysfori, samler transspijt.nl konkret bakgrunnsinformasjon og historier om detransisjon.
Kilder
Kettula, K., Puustinen, N., Tynkkynen, L., Lempinen, L. & Tuisku, K. (2025). Gender Dysphoria and Detransitioning in Adults: An Analysis of Nine Patients from a Gender Identity Clinic from Finland. Archives of Sexual Behavior, 54(5), 1981–1990. Åpent tilgjengelig via PubMed Central: pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC12162753.