Hva er det som gjør at en voksende gruppe tenåringer og unge menn ikke lenger føler seg hjemme i sin egen kropp, men finner seg til rette i en transidentitet? Den amerikanske kliniske psykologen og psykoanalytikeren Joe Burgo, som nesten utelukkende arbeider med transidentifiserte menn, menn som har detransisjonert, og menn som sliter med autogynefili, delte sitt syn på dette i en åpenhjertig samtale med forfatteren Sarah Mittermaier. Hans konklusjon: Kulturen har ikke lenger noe å tilby gutter på veien mot å bli voksne menn, og kjønn fyller dette tomrommet.

En kultur som ikke lenger lærer gutter noe

Ifølge Burgo vokser gutter opp med forestillingen om at kjønn er fullstendig lært — at gutter og jenter i bunn og grunn er like, og at det bare er oppdragelsen som skiller dem. Denne oppfatningen har ifølge ham fått dypt fotfeste i skolen og hjelpeapparatet: Den amerikanske psykologforeningen APA publiserte i 2018 retningslinjer som i stor grad fremstiller maskulinitet som skadelig. Resultatet er at gutter som kommer i puberteten og kjenner effekten av testosteron på kroppen — mer aggresjon, sterkere seksualdrift og risikofylt atferd — lærer at disse endringene er gale eller farlige. Mens tidligere generasjoner fortsatt hadde ritualer, idrett eller gutteforeninger som kunne gi denne energien en plass, er slike arenaer ifølge Burgo i stor grad forsvunnet eller blitt kjønnsblandede. Det er lite igjen som kan lære gutter å kanalisere den voksende kraften sin i stedet for å undertrykke den.

Skam over egen kropp

Burgo ser et tilbakevendende mønster i praksisen sin: Gutter som føler et dypt ubehag ved sin egen seksuelle opphisselse, ved spontane ereksjoner og ved det enkle faktum at de er tiltrukket av jenter. De er redde for å bli oppfattet som «skumle» eller «grenseoverskridende», og noen ber til og med om østrogen for å bli kvitt spontane ereksjoner. For gutter som allerede står utenfor det sosiale hierarkiet av «alfamenn» — keitete, tilbaketrukne og lite vellykkede med jenter — kan utsikten til å leve videre som jente virke mer enn forlokkende: en vei ut av en kropp og en seksualitet som omgivelsene stadig får dem til å føle skyld for.

To blindveier

Mittermaier oppsummerer det treffende i samtalen: Gutter får tilbud om to dysfunksjonelle maler. Enten avviser de fordømmelsen av maskulinitet og radikaliseres i retning av personer som Andrew Tate, eller så avviser de seg selv — og dermed hele ideen om at de en dag skulle bli menn. Burgo understreker at dette ikke handler om én enkeltstående årsak: Hos gutter med plutselig, sent debuterende kjønnsdysfori i puberteten (ROGD) ser han ofte en kombinasjon av sosial klossethet, overdreven bruk av dataspill og pornografi, og en økende fremmedgjøring fra egen kropp. Kjønn kan da, med hans ord, plutselig tilby «en vei ut» — en forklaring og en identitet som fjerner ubehaget uten at den underliggende kampen blir tatt tak i.

Hva dette betyr for den bredere debatten

Burgos analyse samsvarer med synet til en voksende gruppe klinikere som ikke ønsker å se kjønnsdysfori hos gutter løsrevet fra bredere utviklingstrekk: bortfallet av mannlige rollemodeller, flukten inn i skjermtid og en kultur som i større grad problematiserer maskulinitet enn veileder den. Han argumenterer ikke for at gutter skal presses tilbake inn i en foreldet ramme, men for at de faktisk trenger noe å vokse mot: en voksen og ansvarlig form for maskulinitet, i stedet for bare en liste over ting de ikke får lov til å være.