US Transgender Survey: hovedsakelig unge, ikke-binære og født som kvinner

Peter Vasterman analyserer de foreløpige resultatene fra 2022 U.S. Transgender Survey. Tallene viser en radikalt annerledes befolkning enn den klassiske transkjønnede pasienten for tjue år siden – og slår beina under forklaringen om medfødte forhold.

92 329 respondenter – den største undersøkelsen noensinne

US Transgender Survey 2022, gjennomført av National Center for Transgender Equality, er den største undersøkelsen av mennesker som omtaler seg selv som transkjønnede eller ikke-binære. Rapporten omfatter 92 329 respondenter på 16 år og eldre. Vasterman bruker dette som utgangspunkt: Et utvalg av denne størrelsen tvinger oss til å ta resultatene på alvor, og resultatene tvinger oss i sin tur til å revurdere de rådende fortellingene om hvem som er transkjønnet.

55 prosent født som kvinner

Det første tallet som skiller seg ut, er kjønnsfordelingen. Vasterman: «De transkjønnede som er født som kvinner, er i flertall, nemlig 55 mot 45 prosent.» For tjue år siden, da den nederlandske genderklinikken i Amsterdam utarbeidet Dutch Protocol, var forholdet omvendt: Gutter og menn dominerte den kliniske populasjonen. Denne dreiningen fra mannsdominans til kvinnedominans ser vi ikke bare i USA – den skjer overalt hvor selvidentifikasjon blir målbar. Hvilken medfødt nevrologisk tilstand skifter i løpet av to tiår fra hovedsakelig mannlig til hovedsakelig kvinnelig? Ingen.

38 prosent omtaler seg som ikke-binære

Enda mer avslørende er identitetsfordelingen. «Kategorien ikke-binær identitet utgjør allerede 38 prosent av hele gruppen.» Blant personer som er født som kvinner, er ikke-binær den vanligste identiteten: 30 prosent av totalen faller i kategorien «født som kvinne, identifiserer seg som ikke-binær». Blant personer som er født som menn, gjelder dette 8 prosent. Fire ganger så mange kvinner som menn født som menn velger ikke-binær identitet. Vasterman peker på implikasjonen: Ikke-binær er empirisk ikke en mellomposisjon mellom mann og kvinne, men en sterkt kjønnet merkelapp – hovedsakelig valgt av unge kvinner.

43 prosent er 18–24 år

Aldersfordelingen er det tredje harde tallet. 43 prosent av respondentene er mellom 18 og 24 år. Denne kohorten er omtrent tre og en halv gang så stor som kohortene mellom 25 og 44 år. Gruppen fra 45 til 54 år utgjør bare 9 prosent – nesten fem ganger færre enn den yngste gruppen. Hvis transkjønnet identitet var en medfødt og jevnt fordelt egenskap, ville man forventet en flat aldersfordeling med en svak nedgang på grunn av dødelighet. Det vi ser, er en bratt topp blant unge voksne og en avgrunn blant eldre kohorter. Det er ikke en biologisk profil, men en generasjonseffekt.

Unge voksne kvinner, ikke-binære: hvem er de?

Kombinerer man de tre variablene – født som kvinne, 18 til 24 år og ikke-binær identitet – får man den typiske respondenten i US Transgender Survey. Dette er nettopp den demografiske gruppen hvor sosiologer i femten år har målt en eksplosjon i spiseforstyrrelser, autismediagnoser, depresjon og angstplager. Det er gruppen som vokste opp med identitetsinnhold på TikTok og Tumblr. Vasterman trekker ikke denne linjen eksplisitt i blogginnlegget, men tallene inviterer uunngåelig til det. Det som angivelig skal forklares nevrologisk og medfødt, viser seg empirisk å være et kohortfenomen blant unge kvinner i et spesifikt digitalt miljø.

Tilfredshet, og hva dette tallet sier – og ikke sier

Tilhengere av selvidentifikasjonsmodellen viser gjerne til et annet tall fra undersøkelsen: «Nesten alle respondentene som gjennomgikk en transisjon, rapporterer at livet deres har blitt bedre.» Vasterman er forsiktig her. En undersøkelse som bare spør personer som fortsatt omtaler seg selv som transkjønnede, utelater per definisjon detransisjonerte – gruppen som avbryter etter transisjon eller angrer. Selvrapportering på et stadium der transidentiteten fortsatt er aktiv, måler ikke utfallet, men den nåværende stemningen hos den selvselekterte respondenten. Det er et viktig tall, men ikke dokumentasjon på langtidseffekter eller effektivitet.

Hvorfor dette er relevant for Norge

Vasterman knytter de amerikanske tallene eksplisitt til den nederlandske debatten. Antallet henvisninger til nederlandske genderklinikker følger nøyaktig det samme mønsteret: en eksplosiv vekst siden 2013, dominert av tenåringsjenter, med en påfallende stor underkategori av ikke-binære og usikre. Dutch Protocol ble utviklet for den gamle populasjonen – gutter med dysfori som hadde vært til stede siden barnehagealderen. Dagens henvisninger passer ikke inn i denne protokollen. Det er nettopp dette Vasterman i årevis har skrevet mot: at man fortsetter behandlingen etter samme modell til tross for dette misforholdet, mens Storbritannia, Sverige og Finland allerede har trukket seg tilbake.

Hva undersøkelsen ikke måler

US Transgender Survey måler hvem som nå sier at de er transkjønnede eller ikke-binære. Den måler ikke hvor mange av respondentene som fortsatt vil tenke slik om seg selv om fem eller ti år. Den måler ikke komorbiditetene – autisme, spiseforstyrrelser, depresjon og traumer – som er overrepresentert i kliniske populasjoner. Den måler ikke hvor stor andel som har gjennomgått en medisinsk transisjon, eller hvor mange av disse som senere har detransisjonert. For alle disse spørsmålene mangler det longitudinell forskning. Det undersøkelsen faktisk dokumenterer, er at populasjonen i 2022 som omtaler seg selv som trans, er yngre, mer kvinnelig og mer ikke-binær enn noen tidligere transkjønnet populasjon. Den som kaller dette en naturlig biologisk gitthet, leser ikke tallene.