1 728 prosent vekst: hva Vastermans tall egentlig viser

Peter Vasterman satte de offisielle nederlandske helsetallene opp mot hverandre og kom til en konklusjon som den nederlandske genderklinikken i Amsterdam helst ikke vil høre høyt: Etterspørselen etter behandling har økt med 1 728 prosent på ti år, og det er ikke et biologisk fenomen.

Fra 289 til 5 280 pasienter

I 2012 var 289 personer under behandling ved en nederlandsk genderklinikk eller en institusjon innen psykisk helsevern med denne profilen. I 2022, nøyaktig ti år senere, var tallet 5 280. I tillegg står 5 753 personer på venteliste. Vasterman regner ut at dette tilsvarer en økning på 1 728 prosent. Ingen medfødt nevrologisk lidelse viser en slik kurve. Ikke diabetes type 1, ikke autisme, ikke schizofreni. Det som derimot kan vise slike kurver, er sosialt spredte identitetsmerkelapper blant ungdom, trender innen psykisk helsevern og kulturell smitte via jevnaldrende og sosiale medier.

Ventelisten vokser raskere enn kapasiteten

Ventelistetallene er først tilgjengelige fra 2018. Da sto 1 491 personer på venteliste. Fire år senere: 5 753. En økning på nesten 300 prosent på fire år. Vasterman påpeker at behandlingsinstitusjonene selv bruker disse tallene til å argumentere for økt kapasitet. Men logikken går i motsatt retning: Jo større behandlingskapasitet, desto lavere terskel og desto større tilstrømning. Ventelisten er ikke et måleinstrument for en underliggende sykdom, men et speilbilde av en sosial prosess som driver seg selv videre.

Tre firedeler jenter – og det er nytt

Det mest urovekkende tallet i Vastermans analyse er kjønnsfordelingen. Mellom 2012 og 2018 økte antallet henvisninger blant jenter med 1 074 prosent. Blant gutter var økningen 493 prosent. I 2018 var 75 prosent av alle henviste ungdommer biologisk jenter. Frem til rundt 2010 var mindreårige som ble henvist, fortsatt hovedsakelig gutter. På åtte år snudde dette fullstendig. Ingen biologisk tilstand endrer seg slik. Det gjør derimot en sosial identitet, særlig når den spres via plattformer der tenåringsjenter er sterkt representert – Tumblr, Instagram og TikTok.

Den internasjonale parallellen

Vasterman setter de nederlandske tallene opp mot tallene fra Storbritannia og Canada. I England økte antallet henvisninger til Tavistock-klinikken med mer enn 4 000 prosent mellom 2009 og 2019 – og også der endret kjønnsfordelingen seg fra hovedsakelig gutter til hovedsakelig jenter. Det samme mønsteret finnes i Canada. Tre høyt utviklede vestlige land, samme tidslinje og samme demografiske endring. En medfødt lidelse følger ikke kulturelle grenser, men den viser heller ikke synkrone eksplosjoner i en bestemt undergruppe. Et sosiokulturelt fenomen gjør det derimot.

Hva tallene ikke forteller

Den offisielle nederlandske statistikken forteller ikke hvor mange av de behandlede ungdommene som senere detransisjonerer. Den forteller ikke hvilken andel som forblir med vedvarende dysfori, og hvilken andel som gir slipp på identiteten. Den forteller ikke hvilke komorbiditeter – autismespekter, spiseforstyrrelser, depresjon og traumer – som gikk forut for henvisningen. Den forteller ikke hvor mange ungdommer som får pubertetsblokkere, eller etter hvor mange diagnostiske samtaler. For alle disse spørsmålene mangler det nederlandsk forskning. Det som faktisk er tilgjengelig, er vekstkurven. Og den kurven er ikke et medisinsk bilde, men et sosiologisk bilde.

Hvorfor tallene betyr noe

Vasterman er mediesosiolog, ikke lege. Han har ingen egeninteresse i behandlingsresultatene. Det han derimot har, er et faglig blikk på hvordan tall styrer den offentlige debatten. Poenget hans er at den nederlandske transhelsetjenesten presenterer tallene innenfor en ramme som ikke gir plass til den mest nærliggende tolkningen. En vekst på 1 728 prosent på ti år blir fremstilt som «folk tør endelig å søke behandling», «avstigmatisering virker» og «vi trenger større kapasitet». Den alternative tolkningen – at en diagnostisk port har blitt revet ned, slik at en trend har kunnet utvikle seg innenfor den – blir ikke seriøst undersøkt i den nederlandske faglitteraturen. Vastermans fortjeneste er at han bringer denne alternative tolkningen tilbake på bordet, med tallene fra de nederlandske institusjonene selv som bevis.