Den evige gutten: hva et jungiansk perspektiv på kjønnsideologi avslører

Hvorfor får ideen om at en indre identitet står over det biologiske kjønnet, slik gjennomslag nettopp nå? Den amerikanske kliniske psykologen Bret Alderman søker ikke svaret i samtiden, men i Carl Jungs dybdepsykologi. I et intervju med det amerikanske nyhetsbrevet gender:hacked beskriver han transidentifikasjon som en moderne manifestasjon av en arketype som har dukket opp i myter og eventyr i århundrer: puer aeternus, den evige gutten.

Den evige guttens arketype

I Jungs analytiske psykologi er puer aeternus skikkelsen som nekter å slå seg til ro med begrensningene i en voksen tilværelse: en fast identitet, en kropp med grenser og tiden som går. Peter Pan er den mest kjente litterære legemliggjøringen av denne skikkelsen – barnet som aldri blir eldre, i Drømmeland, som Alderman siterer den treffende formuleringen om: «In Neverland, to make-believe something is to make it true» (i Drømmeland gjør det å late som noe til virkelighet). Alderman understreker at han ikke bruker denne arketypen til å avfeie transidentifikasjon som uekte, men for å forstå hva psyken forsøker å kommunisere gjennom den. Når en arketype trer frem, er det ifølge ham alltid et signal – ikke en bokstavelig sannhetspåstand om verden, men et symbolsk budskap om noe som krever oppmerksomhet.

Postmodernismen som dissosiasjon

Et sentralt punkt i Aldermans analyse er forholdet mellom kjønnsideologi og den postmodernistiske tenkningen den springer ut av. Dekonstruksjon og kjønnsteori er etter hans syn ikke bare filosofiske retninger, men intellektuelle uttrykk for en psykologisk dissosiasjon: en indre oppsplitting der representasjonen – fortellingen en person forteller om seg selv – overtar plassen til den kroppslig forankrede virkeligheten. Når språk og selvbilde blir viktigere enn selve kroppen, oppstår det ifølge Alderman rom for å begynne å se det biologiske kjønnet som noe vilkårlig, noe som like gjerne kunne ha blitt konstruert annerledes.

Kroppen som en grense som muliggjør vekst

Overfor denne dissosiasjonen setter Alderman en kjerneidé fra den jungianske tradisjonen: Psykologisk voksenhet begynner med å akseptere det å være legemliggjort og de naturlige grensene som følger med. En kropp har et kjønn, en alder og begrensninger – og nettopp det å akseptere dette, i stedet for å bortforklare det, gjør et menneske i stand til å modnes psykologisk. En kultur som behandler biologien som en vilkårlig konstruksjon, fratar seg ifølge ham et av de viktigste ankerfestene for denne modningen.

Et paradoks: opprør med institusjonell velsignelse

Det som ifølge Alderman gjør vår tid unik, er et paradoks. Tidligere ungdomsbevegelser som gjorde opprør mot den etablerte orden, gjorde det nettopp fordi denne ordenen ytte motstand – det var et ekte opprør mot en ekte autoritet. Den moderne identitetsbevegelsen nyter derimot, i motsetning til for eksempel motkulturene på 1960-tallet, omfattende institusjonell støtte: fra skoler, medier og offentlig politikk. En impuls som arketypisk dreier seg om motstand mot begrensninger, blir dermed nettopp bekreftet av de samme voksne institusjonene som normalt skulle sette grenser. Det gjør dynamikken ifølge Alderman vanskeligere å bryte enn ved tidligere generasjonskonflikter: Det finnes ikke lenger noen motstand å gjøre opprør mot, og dermed heller ikke noe tydelig punkt der den personlige utviklingen må gå videre.

Hva dette perspektivet tilfører

Aldermans analyse hevder ikke å forklare hvorfor et bestemt individ identifiserer seg som trans – det krever fortsatt klinisk grundighet og oppmerksomhet på personen. Den tilbyr imidlertid en forklaringsramme for det bredere kulturelle fenomenet: hvorfor nettopp denne tiden, med sin mistillit til kroppslige begrensninger og sin tro på selvvalgt identitet, er så fruktbar en grobunn for ideen om at hvem du er, står løsrevet fra hva kroppen din er. Det er nettopp den typen innvending som vanligvis mangler i den rådende, bekreftende fortellingen om kjønn – ikke som et angrep på dem som strever med dette, men som et ekstra lag for å forstå fenomenet.