Tyskland sliter med sin selvidentifikasjonslov: AfD vil oppheve den, CDU søker en mellomvei

I Tyskland har det brutt ut en ny politisk kamp om Selbstbestimmungsgesetz (SBGG), selvidentifikasjonsloven som har vært gjeldende siden 1. november 2024. Etter AfDs valgseier i delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i 2026 fremmet AfD-parlamentarikere forslag om å reversere loven fullstendig. Samtidig sirkulerer det innad i CDU forslag om en mellomvei: ikke å avskaffe loven, men å stramme den inn. Et nylig essay på Genspect, skrevet av et tidligere medlem av De grønne i Tyskland, avdekker de politiske konfliktlinjene.

Hva loven faktisk gjør

Selbstbestimmungsgesetz erstattet i 2024 den gamle og langt mer tungvinte Transsexuellengesetz. Siden da er det tilstrekkelig med en erklæring hos folkeregisteret for å endre juridisk kjønnsregistrering og fornavn — uten medisinsk undersøkelse, psykologisk diagnose eller rettslig prøving. Vår gjennomgang på zelfidentificatie.nl sammenligner denne tyske ordningen med ordningene i Spania og Nederland: Alle tre har valgt en ren selvdeklarasjonsmodell, men med ulike aldersgrenser og ventetider.

AfDs påstander – og hva som kan verifiseres

Genspect-essayet siterer AfD-forslag som tar til orde for å gjenopprette beskyttelsen av mindreårige, personer med psykiske sårbarheter og kvinneområder, samt et umiddelbart moratorium på pubertetsblokkere og kjønnskryssende hormoner for mindreårige. Det siste punktet er adskilt fra selve SBGG — selvidentifikasjonsloven regulerer juridisk kjønnsregistrering for voksne og ungdom fra 14 år (med samtykke fra en forelder), ikke tilgangen til medisinsk transisjonshjelp, som i Tyskland reguleres gjennom separate retningslinjer. Leser man loven, ser man at AfD slår sammen to separate saksområder — juridisk registrering og medisinsk behandling — i ett forslag. Det er et politisk valg, ikke en gjengivelse av hva loven faktisk regulerer.

Det som kan verifiseres, er at loven tillater at registreringen endres én gang i året uten ytterligere formaliteter, og at kritikere — deriblant essayet selv — peker på fraværet av en terskel som strukturelt skulle forhindre misbruk av kvinneområder. Essayet oppgir ingen tall for hvor ofte dette faktisk skjer; slike tall mangler foreløpig også i den offentlige tyske debatten.

En politisk cordon sanitaire – og spørsmålet om hvem som fortsatt lytter

Essayet beskriver også «Brandmauer», den tyske cordon sanitaire som etablerte partier bruker for kategorisk å utelukke samarbeid med AfD. Forfatteren — selv tidligere medlem av De grønne og nå talsperson for foreldreorganisasjonen Transteens-Sorge-Berechtigt — har personlig erfaring med dette: I 2019 fikk han beskjed om ikke å håndhilse på AfD-representanter i kommunestyret, i strid med skikken i tyske kommunestyrer. Poenget hans er at denne utestengingen av AfD som samtalepartner også gjør det vanskeligere for etablerte partier å erkjenne høyt at en svak del av deres egen lovgivning — mangelen på aldersgrense og grundighetsvurdering — er problematisk, av frykt for at en slik erkjennelse skal tolkes som støtte til AfD.

Dette fortjener en kritisk merknad: Det er forfatterens analyse, ikke et fastslått faktum. Politisk utestenging av et parti sier ingenting om riktigheten av dets konkrete lovforslag, og omvendt sier støtte til ett av partiets standpunkter ingenting om støtte til resten av programmet. Redaksjonen vår tar derfor ikke politisk stilling til AfD som parti — kritikken retter seg utelukkende mot innholdet i Selbstbestimmungsgesetz.

CDU-kompromisset: stramme inn i stedet for å avskaffe

Mer interessant for norske lesere er alternativet som essayet skisserer med utgangspunkt i CDU: å heve aldersgrensen til 25 år, innføre obligatorisk medisinsk eller psykologisk veiledning og tydeliggjøre beskyttelsen av kvinneområder — uten å skrote loven som helhet. Dette er en annen tilnærming enn den fullstendige opphevingen AfD ønsker, og samsvarer med utviklingen andre steder i Europa: Vår side om kjønnspolitikk land for land viser at land som Sverige og Finland nettopp har gått tilbake på omfattende selvidentifikasjons- og behandlingsmodeller, uten å avskaffe dem fullstendig.

Tyskland har hittil følgt en annen linje enn sine skandinaviske naboer. Vår tidligere artikkel om tyske justisministres FN-kritikk av SBGG beskrev allerede intern tvil i den tyske rettsstaten om lovens presisjon. AfD-forslagene og CDU-kompromisset er en ny politisk episode i den samme diskusjonen — ikke begynnelsen på den.

Hva dette betyr for debatten

Det tyske eksempelet viser at en selvidentifikasjonslov uten aldersgrense, ventetid eller grundighetsvurdering kan bli et politisk stridsspørsmål når praksisen ikke svarer til forventningene — også i et land der en slik lov ble vedtatt med bred støtte. For den norske debatten om tilsvarende lovgivning er dette relevant: Ikke fordi den tyske politiske situasjonen kan overføres direkte, men fordi de tekniske svakhetene som påpekes — ingen aldersgrense, ingen vurdering, ingen tall om misbruk — er nettopp de punktene som også diskuteres i den norske lovgivningen om juridisk kjønn.

Kilder

David Allison, «Germany: A Glimmer of Hope for Sex Realists?», Genspect, 28 september 2026. genspect.org/germany-a-glimmer-of-hope-for-sex-realists

Genderinfo.nl, «Tyske justisministre uttrykker FN-kritikk av Selbstbestimmungsgesetz», 2026. genderinfo.nl/artikelen/duitse-justitieministers-vn-kritiek-selbstbestimmungsgesetz-2026

Zelfidentificatie.nl, «Artikkel 1:28 BW — hva står der, og hva står ikke der» (sammenligning med det tyske SBGG). zelfidentificatie.nl/artikel-1-28-bw