Nordiske land viser seg å ha store forskjeller i behandling av transpersoner – og oppgir selv en høyere angrerate enn det som ofte rapporteres

De nordiske landene nevnes ofte samlet i den nederlandske debatten om behandling av transpersoner som et eksempel på en fornuftig, vitenskapelig fundert tilnærming. En ny oversiktsstudie i Scandinavian Journal of Surgery, skrevet av en gruppe kirurger og leger fra Sverige, Finland, Norge, Island og Danmark, tegner et annet bilde: De fem landene skiller seg faktisk markant fra hverandre, både når det gjelder hvem som får tilgang til medisinsk transisjon, og hvordan de håndterer usikkerhet rundt konsekvensene. Det samme oversikten sier om operasjoner, står i artikkelen om kirurgi i de fem nordiske landene.

Fem land, fem ulike svar

Alle de fem landene tilbyr offentlig finansiert behandling av transpersoner, men måten behandlingen er organisert på, varierer betydelig – fra sentraliserte kjønnsklinikker til et mer spredt tilbud. Også juridisk beveger landene seg ikke i takt: Anerkjennelse av en annen kjønnsidentitet basert på egenerklæring er nå innført i Danmark, Finland, Island og Norge. Sverige liberaliserte loven sin fra 1. juli 2025: Det er mulig å endre juridisk kjønn fra fylte seksten år, men det kreves fortsatt en erklæring fra en lege, psykolog eller annen utpekt helsepersonell, og Socialstyrelsen avgjør søknaden. Sverige har altså ikke full selvidentifikasjon. Det kan høres ut som en felles linje, men forfatterne beskriver samtidig at den kliniske praksisen – hvem som kvalifiserer for pubertetsutsettende behandling, hormoner eller kirurgi – er organisert ulikt i hvert land og har blitt betydelig mer forsiktig enn for ti år siden.

Mer forsiktighet ved kjønnsdysfori som oppstår sent

Det er påfallende hvordan Finland og Sverige håndterer ungdommer der kjønnsdysfori først oppstår etter puberteten: Denne gruppen kvalifiserer i begge land vanligvis ikke for medisinsk transisjon i ungdomsårene. Det er en direkte følge av de systematiske oversiktene som Sverige og Finland tidligere fikk gjennomført om kunnskapsgrunnlaget for pubertetsutsettende behandling og hormoner hos mindreårige, og som viste at kunnskapsgrunnlaget er svakt. Hvordan denne kursendringen fant sted, og hvordan Storbritannia fulgte etter, står på transtijd.nl. Danmark, Norge og Island formulerer seg mer forsiktig, men også der er tendensen i studien preget av tilbakeholdenhet snarere enn automatisk henvisning. Det er ikke snakk om noe forbud – behandlingen finnes fortsatt – men antakelsen om at «de nordiske landene» følger én enhetlig og raus linje, holder ikke ved nærmere lesning av denne oversikten.

Deres egen angrerate på 2,2 prosent

Kanskje den mest bemerkelsesverdige passasjen i oversikten er henvisningen til tidligere forskning av medforfatter Cecilia Dhejne, som er tilknyttet Karolinska Institutet. I hennes langvarige svenske studie av personer som gjennomgikk kjønnsbekreftende kirurgi mellom 1960 og 2010, viste det seg at 2,2 prosent senere hadde sendt inn en juridisk søknad om å gjøre transisjonen om. Dette tallet trekkes frem av forfatterne selv, i en artikkel som uttrykkelig ikke er skrevet for å diskreditere behandling av transpersoner. Det står dermed i skarp kontrast til andelen «godt under 1 prosent» som vanligvis nevnes i nederlandsk informasjon og mediedekning om anger og detransisjon – og dette tallet gjelder dessuten bare personer som tar det formelle, juridiske steget, ikke alle som opplever anger uten noen gang å dokumentere det offisielt.

For nederlandske lesere er konklusjonen todelt. For det første finnes det ingen «nordisk modell»: De fem landene har valgt fem ulike, delvis motstridende svar på den samme usikkerheten som også den nederlandske behandlingen av transpersoner strever med. For det andre erkjenner selv forskere som arbeider midt i denne behandlingen, i sitt eget fagtidsskrift, en angrerate som er betydelig høyere enn tallet som vanligvis brukes i Nederland for å bagatellisere temaet. En oversikt over forskningen finnes under tall om detransisjon. Hvordan den finske retningslinjen fra 2020 påvirker vurderingene til én person, kan leses i COHERE Finland og meg på mijngender.nl.