Hjem › Begreper › Interkjønn

Interkjønn

Interkjønn — i medisinsk litteratur også kalt Differences of Sex Development (DSD) — er en samlebetegnelse for ulike medfødte medisinske tilstander der kroppslige kjønnskjennetegn (kromosomer, hormoner, gonader eller genitalier) avviker fra det typiske mannlige eller kvinnelige mønsteret. Det dreier seg om biologiske variasjoner innenfor et binært kjønnssystem; interkjønn er uttrykkelig ikke et «tredje kjønn» og er uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell orientering.

Viktig å slå fast innledningsvis

I den offentlige debatten brukes interkjønnstilstander jevnlig — vanligvis av personer som ikke selv er berørt — for å «bevise» at biologisk kjønn skulle være et spektrum. Dette er en misforståelse som avvises både i medisinske miljøer og av mange interkjønnsorganisasjoner. Menneskets reproduksjonsbiologi bygger på to gametsystemer: små gameter (sædceller) og store gameter (eggceller). Det finnes ingen «mellomting» mellom disse. DSD-tilstander er avvik fra den vanlige utviklingsveien mot det ene eller det andre; de definerer ikke et ekstra kjønn.

Det ofte siterte anslaget på 1,7 % (Anne Fausto-Sterling) har blitt kraftig kritisert i senere vitenskapelig litteratur, blant annet av Sax (2002), fordi det inkluderer tilstander som ikke gjelder selve kjønnsbestemmelsen. Et strengere anslag, som er mer akseptert i medisinske miljøer, ligger på rundt 0,018 % — færre enn to av ti tusen fødsler.

Hvilke tilstander omfattes?

Interkjønn/DSD er ikke én enkelt sykdom, men en samling tilstander. Eksempler er:

• Klinefelters syndrom (XXY) — kromosomalt mannlig, med varierende fenotypiske konsekvenser;
• Turners syndrom (X0) — kromosomalt kvinnelig, med vekst- og fertilitetsproblemer;
• Medfødt binyrebarkhyperplasi (CAH) — overproduksjon av androgener, særlig relevant hos XX-individer;
• Androgeninsensitivitetssyndrom (AIS) — XY-individer hvis vev ikke reagerer på androgener;
• 5-alfa-reduktasemangel — atypisk utvikling av mannlige ytre kjønnsorganer.

Det store flertallet av personer med en DSD identifiserer seg spontant som mann eller kvinne, vanligvis i tråd med det dominerende biologiske signalet. Det å være interkjønnet gjør ikke en person trans eller ikke-binær.

Forskjellen fra transkulturell identitetsdebatt

Interkjønn er en kroppslig tilstand; trans viser til en psykologisk selvidentifikasjon. De to nevnes ofte i samme åndedrag i aktivistiske kilder, men har innholdsmessig svært lite til felles. Interkjønnsorganisasjoner motsetter seg jevnlig at deres sak (kroppslig integritet for barn med DSD) skal kobles til debatter om kjønnsidentitet som de ikke selv har bedt om å bli en del av. Forkortelsene AMAB og AFAB — fra aktivistisk språkbruk — passer derfor dårlig på interkjønnstilstander, der registreringen av kjønn ved fødselen i seg selv noen ganger er usikker.

Medisinsk behandling og menneskerettigheter

En langvarig debatt gjelder ikke-nødvendige «normaliserende» kirurgiske inngrep på interkjønnede spedbarn og små barn. I flere tiår ble slike inngrep utført rutinemessig for å bringe kroppen synlig i samsvar med en valgt kjønnsregistrering. Interkjønnsorganisasjoner og menneskerettighetsorganer, blant annet FN, har kritisert denne praksisen som et inngrep i kroppslig integritet og selvbestemmelse — nettopp fordi barnet selv ikke kan samtykke. I Nederland er retningslinjene blitt strammet inn i retning av større tilbakeholdenhet; et lovforbud mangler foreløpig.

Interkjønn og identitet

Noen personer med en DSD ser tilstanden sin som en del av hvem de er, og snakker åpent om den. Andre opplever den som en medisinsk historie som ikke trenger å være et identitetstema. Begge synspunkter er legitime. Det er viktig at den medisinske og menneskelige virkeligheten ved DSD-tilstander ikke instrumentaliseres av eksterne aktører — for eksempel for å fremme argumenter i andre debatter.