Hjem › Begreper › Ciskjønnet

Ciskjønnet

«Ciskjønnet» — ofte forkortet til «cis» — er et begrep fra kjønnsstudier som brukes om mennesker der den selvrapporterte «kjønnsidentiteten» samsvarer med kjønnet som ble observert ved fødselen. Det er et omstridt begrep: Kritikere påpeker at det forutsetter det det hevder å beskrive — nemlig at alle har en «kjønnsidentitet» uavhengig av kroppen.

Opprinnelse og etymologi

Forstavelsen «cis-» kommer fra latin og betyr «på denne siden av», i motsetning til «trans-» («på den andre siden av»). Begrepet ble utviklet innen kjønnsstudier fra 1990-tallet som motstykke til «transkjønnet». Den første dokumentasjonen i en engelskspråklig kilde er fra Volkmar Sigusch (1991, det tyskspråklige området) og Carl Buijs/Dana Defosse (1990-tallet, engelskspråklig). I kjemien har cis og trans lenge blitt brukt til å beskrive molekylære strukturer; overføringen til mennesker er en metafor som har fått bred utbredelse i akademisk og aktivistisk litteratur.

Et omstridt begrep

Begrepet cis er ikke nøytralt. Det forutsetter det bredere rammeverket «teorien om kjønnsidentitet»: antakelsen om at alle mennesker har et indre «kjønn» som tilfeldigvis samsvarer eller ikke samsvarer med kroppen. For dem som ikke støtter dette teoretiske byggverket — for eksempel fordi «mann» og «kvinne» ganske enkelt er ord for de to biologiske kjønnene — er «ciskjønnet» et unødvendig og til og med misvisende tillegg: Man er ganske enkelt mann eller kvinne, ikke «cis» noe.

Den feministiske forfatteren Kathleen Stock (Material Girls, 2021) og andre påpeker at den konsekvente bruken av merkelappen «cis» om alle som ikke er trans, implisitt binder mennesker til et omstridt ideologisk rammeverk. Mange kvinner motsetter seg å bli kalt «cis-kvinner», fordi tillegget antyder at «kvinne» ikke lenger ganske enkelt betegner en kroppslig kategori, men bare er én av flere mulige «kjønnsidentiteter». Dette får praktiske konsekvenser for kjønnsbaserte rettigheter og tilbud.

Cis-privilegium?

I aktivistiske og akademiske miljøer snakker man noen ganger om «cis-privilegium»: den angivelige fordelen ved at mennesker som ikke identifiserer seg som transkjønnede, slipper å gjennomgå dysfori eller transisjon. Kritikere har flere viktige innvendinger mot dette. For det første innebærer begrepet at det å «være normal» (at kropp og selvbilde samsvarer) er en form for privilegium — en fremstilling som står i sterk kontrast til det faktum at dette for det store flertallet av mennesker ganske enkelt er den menneskelige tilstanden. For det andre overser begrepet at også «cis»-mennesker — og særlig kvinner, lesbiske kvinner og gutter med ukonvensjonelle interesser — kan lide under strenge kjønnsnormer.

Hvordan bruker man begrepet?

Den som kan slutte seg til utgangspunktene i «teorien om kjønnsidentitet», kan bruke begrepet ciskjønnet som en beskrivende betegnelse. Den som ikke deler disse utgangspunktene, er ikke forpliktet til å omtale seg selv slik — like lite som man er forpliktet til å akseptere enhver teoretisk merkelapp andre finner på for en. I nederlandske medier pågår det en tilbakevendende debatt om nettopp dette.

Beslektede begreper fra det transkjønnede spekteret

Begrepet ciskjønnet står i direkte kontrast til transkjønnet. For transkjønnede personer skilles det videre mellom ulike retninger for transisjon: transmaskulin og FTM (fra kvinne til mann), transfeminin og MTF (fra mann til kvinne). Forkortelsene AMAB og AFAB brukes om kjønn registrert ved fødselen.