Hjem › Begreper › Ikke-binær

Ikke-binær

«Ikke-binær» er en paraplybetegnelse for mennesker som ikke beskriver seg selv som (utelukkende) mann eller kvinne. Det er en identitetsbetegnelse, ikke en biologisk kategori. Biologisk kjønn er binært og stabilt: Det finnes to kjønnscellesystemer, og interkjønnstilstander (sjeldne, omtrent 0,02 % etter en streng definisjon) er ikke et «tredje kjønn», men medisinske variasjoner av ett av de to.

Hva innebærer begrepet?

Betegnelsen «ikke-binær» omfatter en rekke ulike selvbeskrivelser: genderqueer, genderfluid, agender, bigender, trigender, polygender, demi-gender, pangender, maverique, aporagender, xenogender og mange andre. Oversikten finnes på begrepssiden. Felles for disse etikettene er at de opplever det binære skillet mellom mann og kvinne som utilstrekkelig – ikke som en beskrivelse av kroppen, men som en beskrivelse av en indre «kjønnsfølelse». Det er viktig å slå fast at begrepet kjønnsidentitet er teoretisk, ikke objektivt målbart, og bygger på selvrapportering.

Kraftig økning og sosial dynamikk

Antallet unge som identifiserer seg som ikke-binære, har økt eksplosivt siden rundt 2015, særlig blant tenåringsjenter. For et fenomen som presenteres som en stabil biologisk egenskap, er denne plutselige veksten påfallende. Forskere peker på sosiale mediers, jevnaldergruppers og kulturelle forestillingers rolle. Begrepet «social contagion» eller rapid-onset-kjønnsdysfori diskuteres i denne sammenhengen. Mange ikke-binære etiketter (som demi-gender eller pangender) har dessuten oppstått på nettet og mangler et etablert vitenskapelig grunnlag.

Helsehjelp, pronomen og språk

Noen ikke-binære personer ber om kjønnsnøytrale tiltaleformer, som «hen» eller «de». Andre beholder «han» eller «hun». Det norske kjønnsbekreftende behandlingstilbudet ble opprinnelig utformet rundt vedvarende dysfori og en binær transisjon. For ikke-binære behandlingsbehov – fra «ingen medisinsk behandling i det hele tatt» til bestemte hormonelle eller kirurgiske inngrep – er det stadig oftere mulig med et individuelt behandlingsforløp. Ulempen er at vurderingen av behandlingsindikasjon dermed har blitt mer uklar.

Samfunnsdebatten

I Norge har kjønnregistreringen ingen offisiell tredje kategori; bare gjennom en rettsavgjørelse er det i enkelte tilfeller mulig å få betegnelsen «X». Internasjonalt er bildet blandet. Tilhengere ser et tredje alternativ som en anerkjennelse av mangfold. Kritikere påpeker at en økning i selvdefinerte kategorier skaper spenninger med kjønnsbaserte rettigheter og tilbud – som kvinneidrett, krisesentre, statistikk og medisinsk forskning – og at anerkjennelse av utallige selvbetegnelser ikke er det samme som vitenskapelig forankring.

Kritiske perspektiver

Det er reelt at mennesker opplever ubehag ved rigide forventninger til kjønnsroller – det kan man ha forståelse for uten å konkludere med at de står «mellom» eller «utenfor» det binære kjønnet. Feministiske og kjønnskritiske forfattere påpeker at «ikke-binær» noen ganger snarere uttrykker motstand mot kjønnsnormer enn at det betegner en separat ontologisk kategori. Sosiologisk er det påfallende at betegnelsen er overrepresentert i vestlige, høyt utdannede og nettaktive ungdomskull, noe som antyder en kulturell snarere enn universell opprinnelse.