Australsk undervisningsmateriell fjerner kjønn fra biologitimen – og kaller det inkluderende

I bildeboken What Makes a Baby, beregnet på barn fra fire til åtte år, finnes det verken menn eller kvinner. Forplantning forklares med setningen: «Når voksne ønsker å lage en baby, må de hente et egg fra den ene kroppen og sæd fra den andre kroppen.» I pubertetsguiden You-ology for eldre barn står det ikke at gutter får en stemme som sprekker fordi testiklene deres produserer testosteron, men at «hormoner forteller brystene eller testiklene dine at de skal vokse» – uten at det noen gang sies hvilken kropp som har hvilke kjertler. Og i retningslinjene for «inkluderende språk» som australske delstater som Victoria og Queensland gir til skolene, erstattes «gutter har peniser» med «kropper med peniser».

Hvem som påpeker dette

Det er dr. Sandra Pertot som setter disse eksemplene opp mot hverandre. Pertot er en pensjonert klinisk psykolog med femti års praksiserfaring innen sexologi, og publiserte analysen sin 5. oktober 2026 i nyhetsbrevet Gender Clinic News, under tittelen «Where did I come from? Don't ask». Hennes påstand er at seksualundervisningen tidligere slet med temaet forplantning, mens den nå sliter med noe mer grunnleggende – å erkjenne at kropper har et kjønn. «Det første kravet er å benekte enhver sammenheng mellom en persons kjønn og den kjønnsidentiteten de oppgir, noe som gjør enhver samtale om kjønn ganske vanskelig», skriver hun.

Fra opplysning til unngåelse

Forskjellen fra tidligere tilbakeholdenhet rundt seksualundervisning er vesentlig. Før handlet det om hvor eksplisitt man skulle snakke med barn om forplantning; det var et spørsmål om tone og tidspunkt. Det Pertot beskriver, er noe annet: undervisningsmateriell som visker ut selve de biologiske faktaene, ikke av bluferdighet, men for å unngå at kjønn presenteres som et fastslått faktum. I What Makes a Baby blir et egg og en sædcelle ikke lenger knyttet til en kropp med et kjønn – de «kommer bare fra et sted». For barn som nettopp lærer hvordan deres egen kropp fungerer, er dette ikke et nøytralt ordvalg, men et tomrom: De får ikke språket som trengs for å forstå hvorfor kroppen deres forandrer seg slik den gjør.

Hva som faktisk hevdes

Pertot siterer den australske foreldregruppen PAGD (Parents of Adolescents with Gender Distress), som påpeker hvordan kjønnsidentitet fremstilles i dette undervisningsmateriellet: som en «fullstendig tilstand som ikke trenger noen annen forklaring enn en følelse». Kjønn – noe biologisk som kan fastslås ut fra ytre forhold – og kjønnsidentitet – en selvrapportert følelse – stilles ikke opp mot hverandre i denne undervisningen, men det første erstattes stilltiende av det andre. Det er nettopp her foreldrenes og skolens rolle overfor små barn med spørsmål om kjønn kommer i klemme: Et barn som strever med kroppen sin, får ikke et vokabular fra klassen til å forstå denne kroppen, men et ferdig rammeverk for å tolke sitt eget ubehag som bevis på en særskilt identitet.

Ingen isolert hendelse

Dette undervisningsmateriellet står ikke alene. Det inngår i en bredere australsk bevegelse: Mens delstater som Victoria og Queensland pålegger skolene slike retningslinjer, har en nasjonal gjennomgang av retningslinjene for pubertetsblokkere for unge med kjønnsdysfori nettopp startet andre steder i Australia – et tegn på at den medisinske siden av debatten faktisk er gjenstand for ny vurdering, mens undervisningssiden av de samme antakelsene foreløpig får stå urørt. Hvordan kjønn omtales på skolen i Nederland, står i en egen artikkel. Nederlandske foreldre og lærere som vil vite hva som undervises i deres eget klasserom, finner en tilsvarende oversikt over undervisningsmateriell og skolepolitikk på genderopschool.nl.

Vår vurdering

Pertot beskriver hva undervisningsmateriellet inneholder; konklusjonen om at dette er skadelig, er hennes egen tolkning – og etter vår mening en berettiget tolkning. Respekt for transpersoner krever ikke at biologisk kjønn viskes ut fra klasserommet. Tvert imot har barn som senere strever med sin egen kropp, nettopp behov for et klart og faktabasert språk om den – ikke undervisning som behandler kjønn som en detalj man kan unngå. En undervisningsmetode som nekter å si at gutter har en penis, sender ikke ut et inkluderende signal; den fratar barn begrepene de trenger for å reflektere over sin egen utvikling.

Kilder

• Sandra Pertot, «Where did I come from? Don't ask», Gender Clinic News, 5. oktober 2026. genderclinicnews.com