Hjem › Samfunn › Kjønn på skolen

Kjønn på skolen

De siste årene har skoler blitt en viktig arena der elever møter oppfatninger om kjønn, identitet og transisjon. Mye av det skolene tilbyr under betegnelsen «inkludering», går lenger enn å informere: Det inneholder normative påstander om biologisk kjønn og kjønnsidentitet som er vitenskapelig og samfunnsmessig omstridte. Dette berører direkte foreldrenes ansvar og den nøytraliteten skolen bør ivareta.

Hva får elevene tilbud om?

I tillegg til ordinær undervisning om seksualitet og medborgerskap tas det i stadig flere skoler i bruk materiell fra interesseorganisasjoner som COC Nederland og beslektede organisasjoner. I dette undervisningsmateriellet blir det ofte fremstilt som om alle har en «indre kjønnsidentitet», at kjønn blir «tildelt» ved fødselen, og at det finnes et spekter av kjønn. Dette er teoretiske standpunkter, ikke fastslåtte fakta. Kjønn observeres ved fødselen, det tildeles ikke. Kjønnsidentitet er et konsept basert på selvrapportering og kan ikke måles objektivt.

En betydelig andel av foreldrene er ikke klar over at barnet deres får denne typen undervisning, eller i hvilken form. Det finnes ingen lovpålagt plikt til å informere foreldre på forhånd om innholdet, selv om budskapet kan få omfattende konsekvenser for ungdom i en identitetsskapende alder.

En bekreftelse-først-tilnærming

Når en elev på skolen sier at vedkommende føler seg som det motsatte kjønn, velger skolene stadig oftere umiddelbar bekreftelse: nytt navn, nye pronomen og bruk av toaletter for det motsatte kjønn. Denne bekreftende tilnærmingen fremstilles som nøytral og trygg, men det er den ikke. Forskning — blant annet oppsummert i den britiske Cass Review (2024) — viser at sosial transisjon på skolen ikke er et uskyldig mellomsteg, men kan befeste identifikasjonen og påviselig øke sannsynligheten for en senere medisinsk transisjon.

I Storbritannia har NHS og utdanningsdepartementet justert retningslinjene sine på dette området: Skoler anbefales å ikke legge til rette for sosial transisjon uten foreldrenes involvering og å ikke skape fullbyrdede fakta. I Nederland mangler det fortsatt slike retningslinjer. Skoler handler ofte på grunnlag av råd fra aktivistiske organisasjoner, ikke på grunnlag av klinisk evidens.

Foreldres samtykke

Ved flere skoler har det forekommet at en sosial transisjon ble støttet uten at foreldrene var informert, eller til og med på uttrykkelig anmodning fra eleven utenom foreldrene. Dette berører foreldrenes myndighet og retten til et fortrolig familieliv. Sosial transisjon er et omfattende skritt med psykologiske og mulige langsiktige medisinske konsekvenser; det kan ikke sammenlignes med et nytt kallenavn eller en annen frisyre. Beslutninger om dette hører hjemme hos foreldrene, i samråd med kvalifiserte klinikere — ikke hos skolepersonell som handler på grunnlag av et undervisningshefte.

Mobbing og trygghet

Alle elever fortjener et trygt skolemiljø, og det gjelder særlig elever som avviker fra gruppens normer. En trygg skole krever tydelige regler for atferd og godt tilsyn, ikke identitetspolitiske programmer. Å slå sammen trygghetsarbeid med aktivistisk undervisningsmateriell gjør debatten om mobbing unødig kontroversiell og kan sette foreldre og skoler opp mot hverandre.

Utdanning og vitenskapelig nyansering

God undervisning presenterer omstridte temaer som omstridte. I stedet for én fortelling bør elevene lære hva den faktiske kunnskapsstatusen er: at det finnes to biologiske kjønn, at flertallet av barn med kjønnsdysfori vokser det av seg uten inngrep (se desistance), at kunnskapsgrunnlaget for transisjon av barn og unge er svakt, og at flere europeiske land har skjerpet behandlingsmodellen sin. Uten denne nyanseringen er det ikke undervisning, men indoktrinering.