Hjem › Grunnleggende informasjon › Kjønn og seksualitet
Kjønn og seksualitet
Kjønn og seksualitet er beslektede, men atskilte begreper. Seksuell orientering viser til hvem en person føler seg tiltrukket av, og har en påviselig biologisk komponent som fastlegges tidlig i utviklingen. «Kjønnsidentitet» viser til en indre opplevelse av om man føler seg som mann, kvinne eller noe annet; dette er en teoretisk konstruksjon med et langt svakere vitenskapelig grunnlag. Det er viktig å ikke blande disse begrepene sammen — ikke bare for å unngå forvirring, men også fordi dagens praksis innen kjønnsbehandling av unge i uforholdsmessig stor grad rammer homofile ungdommer.
Forskjellen mellom kjønn og seksualitet
Seksuell orientering (heterofil, homofil, bifil) beskriver et mønster av tiltrekning og har, så langt vitenskapen rekker, et betydelig biologisk grunnlag: tvillingstudier, forskning på prenatale hormoner og vedvarende mønstre gjennom historien peker i den retningen. Homoseksualitet er ikke et valg eller en identitet i betydningen en følelse; det er en vedvarende egenskap.
«Kjønnsidentitet» er et langt nyere og omstridt begrep (se Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk). Den kan ikke måles objektivt og bygger på selvrapportering. Når man sidestiller de to begrepene som om de var av samme art, antyder man en vitenskapelig likeverdighet som ikke finnes.
Historisk sammenblanding av kjønn og seksualitet
På 1800-tallet ble homoseksualitet og kjønnsvariasjon faktisk blandet sammen i den såkalte «inversjonsteorien»: En homofil mann skulle ha «en kvinnelig sjel i en mannlig kropp». Sexologien klargjorde gradvis denne sammenblandingen på 1900-tallet: Homoseksualitet er ikke et kjønnsspørsmål, men et spørsmål om seksuell orientering.
Ironisk nok vender noe som ligner sterkt på den gamle inversjonsteorien tilbake i dagens «kjønnsbekreftende» diskurs. Når en maskulin jente eller en feminin gutt automatisk tolkes som «egentlig trans», aktiveres den gamle feilaktige modellen på nytt — nemlig at et upassende kjønnsuttrykk tyder på et «feil» kroppslig kjønn — bare nå med medisinske inngrep i tillegg. LHB-aktivister som Bev Jackson og organisasjoner som LGB Alliance har protestert skarpt mot dette.
Seksualitet og transidentifikasjon
Forholdet mellom seksuell orientering og transidentifikasjon er kjent fra den kliniske litteraturen. Den klassiske studien av Steensma et al. (2013) viste at et klart flertall av barn med kjønnsvariasjon, dersom utviklingen får gå uhindret, ikke blir trans, men utvikler seg til homofile eller bifile voksne. Tilsvarende funn kommer fra tidligere studier av Zucker, Bailey og andre.
Dette har stor praktisk betydning. En «kjønnsbekreftende» behandlingsvei for barn før puberteten med kjønnsvariasjon — sosial transisjon etterfulgt av pubertetsblokkere — vil statistisk forventet føre til at en betydelig andel av dem som ellers ville ha blitt homofile ungdommer, i stedet blir medisinsk behandlet til å bli steriliserte personer av motsatt kjønn. Klinikere som Susan Bradley, Kenneth Zucker og Hilary Cass har påpekt den iatrogene homokonverteringskomponenten i denne praksisen.
Blant voksne menn som gjennomgår transisjon, finnes det et annet mønster som er dokumentert i vitenskapen: autogynefili, en seksuell orientering der en mann føler seg tiltrukket av tanken på seg selv som kvinne (Ray Blanchard, Anne Lawrence, J. Michael Bailey). Denne hypotesen er svært omstridt i den aktivistiske diskursen og blir ofte undertrykt, men anerkjennes bredt i den kliniske litteraturen som et reelt fenomen.
LHBTIQ+ og forholdet til kjønn
Sammenkoblingen av transaktivisme med homorettighetsbevegelsen under paraplyen «LHBTIQ+» blir møtt med kritikk av et økende antall LHB-personer. Argumentene for homorettigheter (likestilling basert på en medfødt orientering, retten til å inngå forhold med hvem man vil) skiller seg grunnleggende fra argumentene i transaktivismen (samfunnets plikt til å anerkjenne subjektive kjønnsidentiteter, inkludert medisinsk kroppslig tilpasning til disse). Et økende antall LHB-organisasjoner, særlig LGB Alliance i Storbritannia, har derfor brutt ut.
Et annet konfliktområde gjelder «cotton-ceiling»-retorikk og sosialt press i LHB-miljøer for å akseptere transpersoner som seksuelle partnere, uavhengig av biologisk kjønn. Lesbiske har særlig rapportert at de føler seg presset til å justere sin tiltrekning til kvinner — definert på biologisk grunnlag — under trussel om å bli stemplet som «transfobe». Dette berører grunnleggende rettigheter til seksuell selvbestemmelse.