Den største detransisjonsstudien hittil: «sjelden en rett linje tilbake»

De som avslutter en kjønnsbekreftende prosess, gjør det sjelden av én enkel grunn. Det er hovedkonklusjonen i den største undersøkelsen hittil blant personer som avbrøt eller reverserte prosessen sin: DARE-studien (detransition analysis, representation, and exploration), publisert i april 2026 i Journal of LGBTQ+ Mental Health. Mellom desember 2023 og april 2024 fylte 957 deltakere fra USA og Canada ut et nettbasert spørreskjema om erfaringene sine med å avslutte eller gå tilbake fra en sosial eller medisinsk transisjon.

Hvem deltok

Deltakerne var i hovedsak hvite, registrert som kvinner ved fødselen og relativt unge: Flertallet var 29 år eller yngre, med en gjennomsnittsalder på rundt 26 år. Alle deltakerne hadde en gang begynt en transisjon: en sosial transisjon (et annet navn, andre pronomen, et annet uttrykk), en medisinsk transisjon eller som oftest begge deler. 65 % hadde gjennomført et medisinsk tiltak, som hormonbehandling eller kirurgi. Dette skillet er relevant: Studien handler ikke bare om personer som angret på kirurgi, men om en langt bredere gruppe som på et tidspunkt satte i gang en transisjon og senere (delvis) gikk bort fra den.

Hvorfor folk avslutter

De vanligste grunnene til å avslutte var et endret syn på eget kjønn (52 %), en bredere identitetsendring (47 %), manglende bedring i den psykiske helsen (40 %), at kjønnsdysforien forsvant av seg selv (41 %) og erfaringer med diskriminering eller avvisning (39 %). Ingen av disse grunnene dominerer; forskerne understreker nettopp at detransisjon har flere, ofte overlappende årsaker – både indre (identitet, selvbilde) og ytre (sosialt press, mangel på støtte, diskriminering).

Ingen rett linje tilbake

Det er påfallende hvor lite lineær denne prosessen er. Deltakerne hadde i gjennomsnitt brukt 4,22 ulike kjønnsbetegnelser i løpet av livet, og 42 % oppga at de på et tidspunkt hadde gjenopptatt transisjonen etter en periode med avslutning. Etter å ha avsluttet identifiserte noen seg som ikke-binære, noen fortsatte å kalle seg transpersoner, mens andre beskrev seg spesifikt som detransisjonerte – ofte i skiftende rekkefølge over tid. I dette utvalget fremstår detransisjon derfor mindre som et endepunkt enn som en fase i et lengre og uforutsigbart forløp. Hva dette betyr for selvbildet, beskriver ikbentrans.nl i en artikkel om identitet etter detransisjon.

Autisme og traumer fra barndommen forekommer oftere

Studien undersøkte også nevrodiversitet og tidlige belastninger. Blant deltakerne identifiserte 42 % seg som autistiske, en betydelig høyere andel enn i befolkningen generelt. Også den gjennomsnittlige ACE-skåren (Adverse Childhood Experiences, et mål på traumer fra barndommen) var med 4,03 betydelig høyere enn befolkningsgjennomsnittet på 1,79. Forskerne trekker ingen direkte årsakssammenheng ut fra dette, men tallene understreker at gruppen som avslutter eller går tilbake, oftere har underliggende sårbarheter som fortjener særskilt oppmerksomhet. En finsk studie av ni detransisjonerte fant en psykiatrisk forhistorie hos alle ni. Mer om sammenhengen med autisme står under autisme og transidentitet.

Hva dette betyr for helsetjenesten

Forfatterne mener den viktigste konklusjonen er at «detransisjon» ikke er et entydig fenomen som kan avfeies med én forklaring – anger, press utenfra eller en feilaktig diagnose. Helsepersonell som utelukkende tar utgangspunkt i en lineær vei fra diagnose via transisjon til eventuell anger, går ifølge studien glipp av virkeligheten til klienter som beveger seg frem og tilbake mellom identiteter, med skiftende støtte og skiftende utfall. Det taler for veiledning som er åpen for denne flyten, i stedet for å plassere klienter i en fast kategori så snart de har tatt et valg. En annen analyse av de samme 957 deltakerne, som skiller mellom fire profiler blant detransisjonerte, omtales av transspijt.nl.