Finsk studie: Alle ni detransisjonerte hadde en omfattende psykiatrisk forhistorie

Ni pasienter, ni ganger en psykiatrisk forhistorie som ikke – eller ikke i tilstrekkelig grad – kom frem da kjønnsbehandlingen startet. Det er hovedfunnet i en retrospektiv studie fra kjønns klinikken ved Helsinki University Hospital, publisert i Archives of Sexual Behavior. Forfatterne, blant andre psykiater Katinka Tuisku, revurderte ni personer som søkte om detransisjonsbehandling mellom 2018 og 2019, og fant hos samtlige traumer, stemningslidelser eller dissosiative plager som den tidligere utredningen hadde oversett.

Hva studien gjorde

Forskerne revurderte sju pasienter som var registrert som kvinner ved fødselen, og to som var registrert som menn, ved hjelp av strukturerte kliniske intervjuer (SCID-I og SCID-II), supplerende psykologiske undersøkelser og en vurdering av tilknytningsstil. I gjennomsnitt gikk det sju år mellom den opprinnelige diagnosen kjønnsdysfori og tidspunktet da personen oppsøkte detransisjonsbehandling – år der de hadde brukt hormoner, og åtte av ni hadde gjennomgått brystkirurgi. Det dreier seg om voksne; pubertetsblokkere forekommer ikke i studien.

Hva tallene viser

Alle de ni pasientene hadde, i tillegg til diagnosen kjønnsdysfori, minst én annen psykiatrisk lidelse: stemningslidelser forekom hos alle, angstlidelser hos to tredeler og symptomer på spiseforstyrrelser hos nesten fire av fem. To pasienter hadde tidligere fått diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse, og ved revurderingen ble det stilt tre ytterligere diagnoser. Nesten halvparten rapporterte psykotiske symptomer. To tredeler av gruppen hadde en historie med seksuelle overgrep eller voldtekt, og forskerne konkluderte med at alle de ni pasientene hadde hatt en traumatisk barndom. Da den første vurderingen startet, kunne 67 prosent (seks av ni) arbeide eller studere på heltid; ved starten av vurderingen for detransisjon var andelen nede i 33 prosent (tre av ni).

Skillet mellom kilde og tolkning

Forskerne trekker selv en forsiktig konklusjon: De etterlyser bedre screening for traumer, dissosiative lidelser og underliggende psykiatriske problemer før noen starter medisinsk kjønnsbekreftende behandling, samt bedre tilgang til psykoterapi. Dette samsvarer med finsk politikk siden 2020. Hvorfor traumer så ofte overses ved kjønnsdysfori, står på transplek.nl. At pasientene i ettertid selv oppga vansker med å akseptere sitt kvinnelige eller mannlige kjønn (to tredeler), eller med sin tiltrekning til samme kjønn (én av ni), som underliggende faktorer, understreker hvor lett en rent «bekreftende» tilnærming kan overse slike underliggende spørsmål. Dette er vår tolkning av funnene, ikke en ordrett konklusjon fra forfatterne – de snakker uttrykkelig ikke om prosenter for hele befolkningen, men om et klinisk signal fra én klinikk.

En liten studie, men ikke et lite signal

Ni pasienter er få, og forfatterne erkjenner det selv: Dette er ikke et representativt utvalg, og det finnes ingen kontrollgruppe. Studien føyer seg likevel inn i et bredere mønster som også kom frem i den største detransisjonsstudien til nå: Anger og tilbakevending følger sjelden en rett linje, og veien dit er ofte mer kompleks enn den opprinnelige diagnosen skulle tilsi. Også observasjonen om at de nordiske landene selv rapporterer høyere angerstall enn man lenge antok, passer inn i dette bildet: Når man måler grundigere, dukker det opp høyere tall enn den utbredte 1-prosentmyten antyder. En oversikt over studiene finnes under tall om detransisjon.

For dem som selv strever med spørsmålet om egen transisjon var riktig steg, eller for foreldre som lurer på hva mer som ligger bak barnets kjønnsdysfori, samler transspijt.nl konkret bakgrunnsinformasjon og historier om detransisjon.

Kilder

Kettula, K., Puustinen, N., Tynkkynen, L., Lempinen, L. & Tuisku, K. (2025). Gender Dysphoria and Detransitioning in Adults: An Analysis of Nine Patients from a Gender Identity Clinic from Finland. Archives of Sexual Behavior, 54(5), 1981–1990. Fritt tilgjengelig via PubMed Central: pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC12162753.