Konverteringsloven betyr slutten på kjønnstransisjonen

Den nye konverteringsloven skal regulere én ting: Ingen skal få en annen til å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet bort fra sin egen. Lovgiveren omtaler slike forsøk som skadelige, irreversible i sine konsekvenser og derfor straffbare. Det høres gjennomtenkt ut. Men den som leser loven slik den faktisk er formulert, ser noe som forslagsstillerne selv ikke ser ut til å ville innse: Den samme teksten som beskytter homofile mot å bli omvendt, forbyr samtidig hele kjønnstransisjonen.

Loven, lest bokstavelig

Loven omtaler handlinger som har som mål å endre noens orientering eller identitet. Det omfatter fortidens kirkelige opplegg. Det omfatter også «samtaleløypa». Men det omfatter like gjerne enhver medisinsk behandling som har som mål å la en jente leve som gutt eller en gutt som jente. For hva er pubertetsblokkere annet enn å stanse identiteten kroppen er i ferd med å utvikle? Hva er behandling med kjønnskryssende hormoner annet enn aktivt å dytte denne identiteten i motsatt retning? Hva er en mastektomi på en frisk seksten år gammel jentekropp annet enn den mest definitive konverteringshandlingen medisinen kjenner?

Lovgiveren ville beskytte homofile mot pastoren. Med de samme ordene beskytter han barnet mot endokrinologen.

To ting kan ikke være sanne samtidig

Det nåværende forsvaret lyder at medisinsk transisjon ikke er konvertering, fordi kroppen tilpasses den indre identiteten, ikke omvendt. Det høres vanntett ut helt til man stiller flere spørsmål. Hvem avgjør hvilken av de to — kroppen eller følelsen — som uttrykker den egentlige identiteten? Loven som nå foreligger, har allerede besvart dette spørsmålet. Den slår fast at et menneskes orientering og identitet ikke kan endres gjennom press, samtaler eller behandling. Den som godtar dette, kan ikke samtidig hevde at kroppen til en fjortenåring likevel kan være på «feil» kurs og med blokkere og hormoner «bringes i samsvar» med identiteten. Enten er identiteten fastlagt og ukrenkelig — da er ethvert medisinsk inngrep unødvendig og skadelig. Eller identiteten er formbar — da faller hele grunnlaget for konverteringsloven bort.

To ting kan ikke være sanne samtidig. Loven velger, enten den vil eller ikke.

Hvem som i virkeligheten blir konvertert

Blant ungdommene som nå melder seg til behandling, er en uforholdsmessig stor andel homoseksuelle. Jenter som tiltrekkes av jenter. Gutter som tiltrekkes av gutter. Uten behandling ville de vokse opp til lesbiske kvinner og homofile menn. Gjennom behandlingen blir brystene deres skåret bort, stemmene senket, livmødrene fjernet, penisene bygget om — og ved reisens slutt kalles de heterofile menn og heterofile kvinner. Det er ikke et språklig påfunn fra min side. Det er det som skjer.

Pastoren som tidligere forsøkte å få en lesbisk jente til å be seg frem til å bli en heterofil kvinne, gjorde i all vesentlighet det samme som hjelperen som nå veileder den samme jenta mot testosteron, skjeggvekst og herreklær. Endepunktet er identisk: En kvinne som tiltrekkes av kvinner, blir gjort heterofil på papiret. Pastoren mislyktes fordi virkemidlene hans var svake. Hjelperen lykkes fordi virkemidlene hans er irreversible. Det gjør ham ikke mer uskyldig. Det gjør ham farligere.

Hva loven setter i gang når den først er vedtatt

Så snart konverteringsloven er på plass, kan en advokat på vegne av en detransisjonert kvinne anføre at legene, skolen, hjelperne og nettmiljøet hennes presset henne til å avvise kroppen sin og sin seksuelle orientering. Hun kommer med arr og journaler. Loven sier: Dette er straffbart. Dommeren vil ikke kunne forklare hvorfor det samme faktumskomplekset omfattes av loven i et forløp fra homofil til heterofil, men ikke i et forløp fra lesbisk jente til transmann. Resonnementet holder ikke når det uttales høyt i en rettssal.

De første dommene vil komme. WPATH-retningslinjen må vike. Kjønnstransisjonen slik vi har sett den vokse frem de siste femten årene — som veikart, som behandlingsforløp, som ungdomsprodukt — vil ikke kunne fortsette i sin nåværende form.

Til slutt

Jeg tror ikke forslagsstillerne hadde dette for øye. De ønsket å rette en gest til én målgruppe og visste ikke hva som fulgte med for den andre. Men lover virker ikke ut fra intensjoner, de virker gjennom tekst. Og teksten som foreligger her, stenger, lest ærlig, porten til transisjonsbehandling. Ikke gjennom et forbud ovenfra, men gjennom den egne logikken lovgiveren selv har skrevet inn.

Konverteringsloven beskytter homofile mot pastoren. Den beskytter, enten den vil eller ikke, også barnet mot kirurgen. Hvis vi mener det vi sier, finnes det ingen vei utenom.