Hvorfor en samtale om identitet er så vanskelig å føre

Nesten alle som har uttalt seg kritisk til transdebatten det siste tiåret, har opplevd det en gang iblant: Det blir ikke levert et motargument, men indignasjon. En rasjonell bemerkning blir besvart med et følelsesladet spørsmål tilbake, en faktisk konstatering med en anklage, et nølende spørsmål med et akutt sinne. Refleksen er da å legge skylden på den andre: vedkommende er overfølsom, lukket, uvillig til debatt. Det er en forståelig konklusjon, men som analyse er den for enkel. Det som foregår under overflaten når samtalen mislykkes, er ikke et karaktertrekk – det er en mekanisme, og det er en mekanisme som blir aktivert i alle mennesker under de samme omstendighetene.

Tre nivåer der en samtale strander

Mekanismen virker på tre nivåer samtidig: psykisk, nevrobiologisk og sosialt. På hvert av disse nivåene skjer det noe forskjellig, og nettopp fordi de virker samtidig, blir effekten så mye større enn de enkelte komponentene skulle tilsi. Den som vil forstå mønsteret, må skille de tre fra hverandre før han forstår hvorfor de sammen virker så lammende.

Første nivå: en mening om noe versus en uttalelse om noen

På det psykiske nivået ligger det en kategorifeil i typen utsagn som ligger på bordet. Den som gir uttrykk for en avvikende mening, tror han fremmer en påstand – noe med sannhetsverdi, noe som kan veies og bestrides. Men den det gjelder, hører ikke denne påstanden som et utsagn om verden, men som en dom over seg selv. Det er forskjellen mellom «jeg synes denne politikken er uklok» og det tilhøreren oppfatter: «du hører ikke hjemme her». Begge parter tror de fører den samme samtalen, mens de i virkeligheten snakker i forskjellige registre.

Den som befinner seg i registeret «uttalelse om meg», debatterer ikke lenger – han forsvarer seg. Og forsvar ser utenfra ut som stahet eller irrasjonalitet, mens det innenfra fungerer som selvbeskyttelse. Det er et mønster som uten innvendinger blir akseptert i andre sammenhenger. En pasient som nettopp har fått en diagnose, trenger ikke umiddelbart å debattere diagnosen med legen sin. En arbeidstaker som blir konfrontert med arbeidsutførelsen sin, trenger ikke å gjøre medarbeidersamtalen til en balansert utveksling i løpet av en time. Vi vet at dette nivået av utsagn gjør vondt og krever tid. Bare rundt dette ene temaet forventer vi at samtalepartneren skal foreta denne overgangen i samme minutt som han opplever angrepet.

Andre nivå: Følelser kobler midlertidig ut evnen til å resonnere

På det nevrobiologiske nivået finnes det en forklaring som er langt enklere og nettopp derfor vanskelig å benekte. Når noen føler seg angrepet, får den delen av hjernen som har med frykt og selvoppholdelse å gjøre, midlertidig forrang fremfor den delen som resonerer. Det er en følge av hvordan nervesystemet har utviklet seg, ikke av karakter. Et menneske som er såret, tenker sjelden klart – ikke fordi han ikke vil tenke, men fordi han i det øyeblikket bokstavelig talt har mindre kognitiv kapasitet tilgjengelig for en avveid reaksjon.

Dette har praktiske konsekvenser for den som ønsker å føre samtalen. Den som antar motvilje der det egentlig er midlertidig manglende evne, vil presse videre – og press øker opplevelsen av å bli angrepet og stenger det resonnerende systemet enda mer. Den som forstår at det resonnerende systemet er midlertidig frakoblet, gir rom, senker tempoet og omformulerer. Det første gjør samtalen umulig; det andre holder den på gløtt. Konsekvensen er at valget om stadig å presse videre i «debattmodus» får motsatt effekt av det spørsmålsstilleren ønsker å oppnå.

Tredje nivå: et klima som har omdefinert forskjell til fiendskap

På det sosiale nivået spiller det inn en faktor som ligger utenfor den konkrete samtalen, men som likevel preger den grundig. I det brede kulturelle klimaet har forestillingen slått rot om at den som ikke bekrefter, påfører skade; at tvil er en form for fiendskap; at et kritisk spørsmål er moralsk mistenkelig. Den som har vokst opp i dette klimaet, leser ikke et kritisk spørsmål som en invitasjon til utveksling, men som et symptom på en fiendtlig holdning han må beskytte seg mot. Og det som mottas som et våpen, besvarer man ikke saklig – man avverger det.

Klimaet virker også i motsatt retning. Den som gjentatte ganger har hørt seg selv bli avfeid i offentlige diskusjoner som trangsynt, transfobisk eller hatefull, går inn i den neste samtalen med en tilsvarende forventning om fiendskap. Begge parter kommer inn med en på forhånd ladet forventning, og disse forventningene virker som selvoppfyllende profetier. Spørsmålsstilleren hører bekreftelse på at han blir avvist, den som blir tiltalt, hører bekreftelse på at han blir angrepet, og ingen av dem har lenger hørt hva den andre faktisk mente. Dette er ikke et problem for én part; det er et kollektivt debattklima som bare kan bygges ned i fellesskap.

Det glemte ansvaret til den som stiller spørsmålet

Mye av litteraturen om denne samtaledynamikken konsentrerer seg om hva mottakeren bør gjøre for å lytte bedre. Det er et ufullstendig perspektiv. Også den som stiller det kritiske spørsmålet, er med på å avgjøre om samtalen fortsatt er mulig. Tone, tidspunkt, formulering og særlig i hvilken grad spørsmålsstilleren er villig til å erkjenne at den andre i øyeblikket befinner seg i et annet register – alle disse valgene ligger hos ham. Den som forventer at den andre skal gå inn i en rasjonell debatt med ham, samtidig som han selv bare benytter det rasjonelle registeret, forventer enveiskommunikasjon og presenterer det som dialog.

Hva dette forklarer – og hva det ikke forklarer

Mekanismen som beskrives her, forklarer hvorfor samtalen så ofte strander, også mellom mennesker som innholdsmessig står nærmere hverandre enn de er klar over. Den forklarer sammenbruddet på prosessnivå, ikke på innholdsnivå. Den sier ingenting om hvem som har rett når det gjelder pubertetsblokkere, Cass Review, norsk kjønnsbekreftende behandling eller konverteringsloven. Disse innholdsmessige spørsmålene står fortsatt åpne og må diskuteres på egne premisser. Mekanismen forklarer bare hvorfor denne diskusjonen foregår så forstyrret.

Den som faktisk ønsker å føre den innholdsmessige diskusjonen, gjør klokt i først å avklare den prosedyremessige misforståelsen. Gjøre det eksplisitt at en mening om en politikk ikke er en dom over en person. Erkjenne at et kritisk spørsmål trenger tid før det kan mottas som et spørsmål – og ikke som et angrep. Akseptere at klimaet er blitt forgiftet på begge sider, og at bare avspenning fra begge hold kan holde åpningen åpen. Det er ingen garanti for enighet. Det er den eneste betingelsen som gjør at uenighet fortsatt kan være produktiv.