Hvorfor stadig færre unge kaller seg ikke-binære eller trans

I flere år så det ut til at antallet unge som kalte seg ikke-binære, transpersoner eller skeive, bare økte. På videregående skoler og universiteter i USA identifiserte nesten én av ti elever seg noen ganger som ikke-binær. Ny forskning viser imidlertid at trenden nå har snudd tydelig: Siden 2023 har antallet unge som identifiserer seg slik, falt raskt – i noen tilfeller til mindre enn en tredjedel av toppnivået.

Tallene bak omslaget

Statsviteren Eric Kaufmann kartla utviklingen i en rapport for Centre for Heterodox Social Science. Ved Phillips Academy Andover i USA oppga fortsatt 9,2 prosent av elevene i 2023 at de verken var menn eller kvinner; to år senere hadde andelen sunket til 3 prosent. Ved Brown University identifiserte rundt 5 prosent av studentene seg som ikke-binære i 2022 og 2023, mot 2,6 prosent i 2025. Psykologen Jean Twenge bekreftet mønsteret gjennom egne analyser av Cooperative Election Study, en stor, løpende amerikansk spørreundersøkelse: Blant 18- til 22-åringer har trans- og ikke-binær identifikasjon falt jevnt mellom 2021 og 2024.

Andelen unge som identifiserer seg som homofile eller lesbiske, holder seg påfallende stabil. Nedgangen er særlig konsentrert blant dem som kalte seg «skeive» eller bifile, samt innenfor ikke-binær og trans identifikasjon i snevrere forstand. Dette skillet er viktig: Det dreier seg ikke om en generell tilbaketrekning i hele LHBT-miljøet, men spesifikt om identiteter som økte raskest i popularitet det siste tiåret.

Hva nedgangen ikke forklarer

Kaufmann testet flere nærliggende forklaringer og avviste de fleste. En generell dreining mot mer konservative holdninger blant unge kan ikke forklare nedgangen: Politiske preferanser endret seg langt mindre i samme periode enn identifikasjonstallene. Heller ikke en tilbakevending til religiøsitet, mindre «wokeness» i bred forstand eller mindre bruk av sosiale medier gir ifølge analysen en fullgod forklaring. Trenden utviklet seg i stor grad uavhengig av disse bredere samfunnsbevegelsene.

Én faktor fikk imidlertid delvis støtte: Unges psykiske helse, som ble kraftig forverret under koronapandemien og deretter bedret seg igjen. Ettersom identitetssøken og psykisk sårbarhet ofte henger sammen, kan en del av toppen ha falt sammen med de tyngste pandemiårene. Det forklarer likevel ikke hele økningen, og slett ikke tempoet i nedgangen etterpå.

En trend som oppførte seg som en mote

Forklaringen som ifølge Kaufmann passer best med dataene, er at identifikasjon som ikke-binær eller skeiv oppførte seg som et motefenomen: Et merkelapp som midlertidig ble attraktivt og spredte seg i bestemte sosiale miljøer, i stor grad uavhengig av underliggende politiske eller religiøse overbevisninger. En så rask topp etterfulgt av en like rask nedgang passer bedre med en sosial trend som ebber ut, enn med en stabil og bredt forankret endring i hvordan unge faktisk opplever seg selv.

Dette peker i retning av det kritikere lenge har kalt «sosial smitte»-hypotesen: Ideen om at identifikasjon spredte seg gjennom vennegrupper, sosiale medier og gruppepress, uavhengig av en underliggende og stabil kjønnsinkongruens. Hva forskning på denne sosiale spredningen viser, står på transplek.nl. Tilhengere av kjønnsbekreftende behandling har lenge avvist denne hypotesen. Den kraftige økningen og den like kraftige nedgangen, synkronisert med bestemte alderskull og skolemiljøer, gjør imidlertid hypotesen plausibel igjen – selv om det, slik Kaufmann selv understreker, fortsatt bare er én tolkning av korrelasjonsdata og ikke et entydig bevis.

Hva disse tallene ikke sier

Nedgangen betyr ikke at det ikke finnes unge med en ekte og vedvarende kjønnsinkongruens, og heller ikke at homoseksualitet eller bifil identitet i seg selv skulle ha vært et motefenomen – disse tallene holder seg tross alt stabile. Dataene antyder imidlertid at en betydelig del av den siste veksten i ikke-binær og trans selvidentifikasjon blant unge var midlertidig og gruppebasert, snarere enn et uttrykk for en fast og uforanderlig identitet. For Nederland beregnet mediesosiologen Peter Vasterman tidligere at 92 500 unge kaller seg trans eller kjønnsdiverse.

For beslutningstakere, skoler og klinikere innen kjønnsomsorgen er dette relevant. Hvis en betydelig del av selvidentifikasjonen som ikke-binær eller trans er konjunkturelt og sosialt påvirkbar, understreker det desto mer hvorfor forsiktig, utforskende veiledning – i stedet for rask medisinsk bekreftelse – fortsatt er den klokeste veien for unge. Hvorfor automatisk bekreftelse i helsetjenesten ikke er tilstrekkelig, forklares på genspect.nl.