Vasterman: 92 500 nederlandske unge kaller seg trans eller kjønnsdiverse
Peter Vasterman analyserer tallene fra Seks onder je 25e. Resultatet: 92 500 unge, en økning på 45 prosent på fem år, og et kjønnsforhold som blåser den biologiske forklaringen bort.
De store tallene
Den fireårige undersøkelsen Seks onder je 25e — gjennomført av Soa Aids Nederland og Rutgers på oppdrag fra helse- og omsorgsdepartementet og RIVM — spurte i sin fjerde utgave unge mellom tolv og tjuefem år hvordan de identifiserer seg. Tre komma tre prosent av denne gruppen kaller seg trans eller kjønnsdiverse. I absolutte tall: omtrent 92 500 unge. Fem år tidligere var andelen 2,3 prosent. Økningen i absolutte tall er 29 000 unge — en vekst på førtifem prosent på fem år. Vasterman setter tallene opp mot hverandre og stiller det logiske spørsmålet: Hvilken medfødt biologisk tilstand endrer prevalens med førtifem prosent på fem år?
Jentene dominerer — og hvordan
Kjønnsfordelingen er det mest oppsiktsvekkende tallet. Blant jenter er andelen trans eller kjønnsdiverse 4,3 prosent. Blant gutter er den 2,4 prosent. Kvinnelige unge utgjør 63 prosent av hele gruppen — 58 563 kvinner mot 33 936 menn. Økningen er også skjev: Blant jenter økte andelen med 1,4 prosentpoeng på fem år, blant gutter med 0,7 prosentpoeng. Vasterman påpeker at en medfødt tilstand ikke kan forklare en så kjønnsdelt utvikling. Det som kan forklare den, er en sosialt spredt identitetsbetegnelse som er sterkt til stede i kvinnelige jevnaldergrupper på TikTok, Tumblr og Instagram.
Innsiden av tallet: Ikke-binær identitet øker, transidentitet synker
Detaljtallene gjør bildet enda mer interessant. Blant jenter har den spesifikke identifikasjonen som «trans» faktisk sunket mellom 2017 og den nåværende målingen, fra 0,9 til 0,6 prosent. Blant gutter økte den svakt, fra 0,4 til 0,7 prosent. Veksten ligger et annet sted. Blant jenter har kategorien ikke-binær eksplodert, fra 0,2 til 0,8 prosent — en firedobling. Kategorien «vet ikke ennå» økte blant jenter fra 0,3 til 1,3 prosent — mer enn en firedobling. Det vi ser, er altså ikke en økning i den klassiske transidentiteten, men en eksplosjon i ikke-binær og usikker selvidentifikasjon, særlig blant jenter. Sosiologisk er dette et helt annet fenomen enn medisinsk kjønnsdysfori. En senere artikkel tar opp spørsmålet om hvorfor stadig færre unge kaller seg ikke-binære eller trans.
Ventelister og behandlinger
Tallene om behandling gjør det tydelig at denne identitetseffekten også slår inn i helsetjenesten. Tretten prosent av transungdommene har fått «kjønnsbekreftende behandling» — cirka 2 548 unge. Én prosent av den kjønnsdiverse gruppen har fått behandling — cirka 694 unge. Ni prosent står på venteliste — omtrent 1 764. Gjennomsnittsalderen da disse unge sier at de kom frem til identiteten sin, er 16,6 år, med et standardavvik på fire år. Det betyr at et stort flertall først kommer frem til dette selvbildet under eller etter puberteten. Dette er ikke barna som Dutch Protocol opprinnelig ble utviklet for — barn med vedvarende dysfori som har vært til stede siden førskolealderen. Bakgrunnen for denne nederlandske behandlingsmodellen er beskrevet et annet sted på dette nettstedet.
Sammenligningen med UMCG-tallet
Vasterman knytter disse tallene eksplisitt til annen nederlandsk forskning. UMCG-TRAILS-studien fant i en kohort fra Nord-Nederland at vedvarende, klinisk betydelig kjønnsuro blant unge voksne ligger på promillenivå — under én prosent etter en streng definisjon. Seks onder je 25e måler 3,3 prosent selvidentifikasjon. Forskjellen mellom de to tallene er ingen målefeil. Den viser forskjellen mellom en klinisk tilstand og en sosial identitet. At vi blander disse to tingene sammen i den offentlige og politiske debatten, er noe Vasterman har skrevet om i årevis. Hans analyse av behandlingstallene står i artikkelen om veksten i transgenderomsorgen siden 2012.
Hva tallene forteller — og ikke forteller
Tallene forteller ikke hvor mange av de 92 500 unge som fortsatt vil tenke slik om seg selv om fem år. De forteller ikke om den selvvalgte betegnelsen fører til vedvarende dysfori eller til at den blir forlatt. De forteller ikke hvilken rolle komorbiditet — autismespekteret, spiseforstyrrelser, depresjon — spiller i valget av denne betegnelsen. De forteller ikke hvor stor andel som til slutt gjennomgår irreversible medisinske inngrep, eller hvor mange av dem som senere detransisjonerer. Det mangler nederlandsk forskning på alle disse spørsmålene. Det vi vet, er at selvidentifikasjonen på fem år har økt med 29 000 unge, særlig blant jenter og særlig i kategoriene ikke-binær og usikker. Den som kaller dette et naturlig biologisk fenomen, leser ikke tallene.