Klinisk psykolog Joe Burgo: hvorfor gutter i dag ikke får rom til å bli menn

Hva er det som gjør at en voksende gruppe tenåringer og unge menn ikke lenger føler seg hjemme i sin egen kropp, men derimot i en transidentitet? Den amerikanske kliniske psykologen og psykoanalytikeren Joe Burgo, som nesten utelukkende arbeider med transidentifiserte menn, menn som har detransisjonert, og menn som strever med autogynefili, delte sitt syn på dette i en åpenhjertig samtale med forfatteren Sarah Mittermaier. Hans konklusjon er at kulturen ikke lenger har noe å tilby gutter på veien mot å bli voksne menn, og at kjønn fyller dette tomrommet.

En kultur som ikke lenger lærer gutter noe

Ifølge Burgo vokser gutter opp med forestillingen om at kjønn er fullt ut tillært – at gutter og jenter i bunn og grunn er like, og at de bare skiller seg fra hverandre gjennom oppdragelsen. Denne oppfatningen har ifølge ham fått et dypt fotfeste i skolen og hjelpeapparatet: I 2018 publiserte den amerikanske psykologforeningen APA retningslinjer som i stor grad fremstiller maskulinitet som skadelig. Resultatet er at gutter som kommer i puberteten og opplever effekten av testosteron på kroppen – mer aggresjon, sterkere seksualdrift og risikofylt atferd – lærer at disse endringene er feil eller farlige. Mens tidligere generasjoner fortsatt hadde ritualer, idrett eller gutteforeninger som kunne gi denne energien en plass, er slike arenaer ifølge Burgo i stor grad forsvunnet eller blitt blandet. Det er lite igjen som kan lære gutter å kanalisere den voksende kraften sin i stedet for å undertrykke den.

Skam over egen kropp

I praksisen sin ser Burgo et tilbakevendende mønster: Gutter som føler seg dypt ukomfortable med sin egen seksuelle opphisselse, med spontane ereksjoner og med det enkle faktum at de tiltrekkes av jenter. De er redde for å bli oppfattet som «skumle» eller «grenseoverskridende», og noen ber til og med om østrogen for å slippe spontane ereksjoner. For gutter som allerede står utenfor det sosiale hierarkiet av «alfamenn» – keitete, tilbaketrukne og lite suksessrike hos jenter – kan utsikten til å leve videre som jente bli desto mer forlokkende: en vei ut av en kropp og en seksualitet som omgivelsene deres stadig får dem til å føle skyld over.

To blindveier

Mittermaier oppsummerer det treffende i samtalen: Gutter blir tilbudt to dysfunksjonelle maler. Enten avviser de fordømmelsen av maskulinitet og radikaliseres i retning av personer som Andrew Tate, eller så avviser de seg selv – og dermed hele ideen om at de en dag skulle bli menn. Burgo understreker at dette ikke skyldes én enkeltstående faktor: Hos gutter med plutselig oppstått, sent debuterende kjønnsdysfori i puberteten (ROGD) ser han ofte en kombinasjon av sosial klossethet, overdreven bruk av dataspill og pornografi, og en økende fremmedgjøring fra egen kropp. Da blir kjønn, med hans egne ord, plutselig «en vei ut» – en forklaring og en identitet som fjerner ubehaget uten at den underliggende kampen blir tatt tak i.

Hva dette betyr for den bredere debatten

Burgos analyse støtter seg til en voksende gruppe klinikere som ikke ønsker å se kjønnsdysfori hos gutter løsrevet fra bredere utviklingstrekk: bortfallet av mannlige rollemodeller, flukten inn i skjermtid og en kultur som i større grad problematiserer enn veileder maskulinitet. Han argumenterer ikke for at gutter skal presses tilbake inn i en utdatert form, men at de trenger noe å vokse mot: en voksen og ansvarlig form for maskulinitet, i stedet for bare en liste over ting de ikke får lov til å være. Et jungiansk perspektiv på kjønnsideologi presenteres i artikkelen Den evige gutten.