Den evige gutten: hva et jungiansk perspektiv på kjønnsideologi avslører

Hvorfor får ideen om at en indre identitet står over det kroppslige kjønnet, så stor utbredelse akkurat nå? Den amerikanske kliniske psykologen Bret Alderman leter ikke etter svaret i samtiden, men i Carl Jungs dybdepsykologi. I et intervju med det amerikanske nyhetsbrevet gender:hacked beskriver han transidentifikasjon som en moderne manifestasjon av en arketype som har dukket opp i myter og eventyr i århundrer: puer aeternus, den evige gutten.

Arketypen den evige gutten

I Jungs analytiske psykologi er puer aeternus skikkelsen som nekter å slå seg til ro med begrensningene i et voksent liv: en fast identitet, en kropp med grenser og tiden som går. Peter Pan er den mest kjente litterære legemliggjøringen av denne skikkelsen – barnet som aldri blir eldre, i Aldriland, som Alderman siterer den talende uttalelsen om: "In Neverland, to make-believe something is to make it true" (i Aldriland er det å late som noe å gjøre det sant). Alderman understreker at han ikke bruker denne arketypen til å avfeie transidentifikasjon som uekte, men til å forstå hva psyken forsøker å kommunisere gjennom den. Når en arketype gjør seg gjeldende, er det ifølge ham alltid et signal – ikke en bokstavelig sannhets påstand om verden, men et symbolsk budskap om noe som krever oppmerksomhet.

Postmodernisme som dissosiasjon

Et sentralt punkt i Aldermans analyse er forholdet mellom kjønnsideologi og den postmodernistiske tenkningen den springer ut av. I hans øyne er dekonstruksjon og kjønnsteori ikke bare filosofiske retninger, men intellektuelle uttrykk for en psykologisk dissosiasjon: en indre oppsplitting der representasjonen – fortellingen en person forteller om seg selv – tar plassen til den kroppslig erfarte virkeligheten. Når språk og selvbilde blir viktigere enn selve kroppen, oppstår det ifølge Alderman rom for å se det kroppslige kjønnet som noe vilkårlig, noe som like gjerne kunne ha blitt konstruert annerledes. Der selvbenevnelse møter sine grenser, utdypes dette på genderid.nl.

Kroppen som en grense som muliggjør vekst

Overfor denne dissosiasjonen setter Alderman en kjerneidé fra den jungianske tradisjonen: Psykologisk modenhet begynner med å akseptere det å være kroppslig forankret og de naturlige grensene som følger med. En kropp har et kjønn, en alder og begrensninger – og nettopp det å akseptere dette, i stedet for å bortforklare det, er det som gjør et menneske i stand til å modnes psykologisk. En kultur som behandler biologi som en vilkårlig konstruksjon, fratar ifølge ham seg selv et av de viktigste ankerfestene for denne modningen.

Et paradoks: opprør med institusjonell velsignelse

Det som ifølge Alderman gjør vår tid unik, er et paradoks. Tidligere ungdomsbevegelser som gjorde opprør mot den etablerte orden, gjorde det nettopp fordi denne ordenen ytte motstand – det var et ekte opprør mot en reell autoritet. Den moderne identitetsbevegelsen har derimot, i motsetning til for eksempel motkulturene på 1960-tallet, omfattende institusjonell støtte: fra skoler, medier og myndighetenes politikk. En impuls som arketypisk dreier seg om motstand mot begrensninger, blir dermed nettopp bekreftet av de samme voksne institusjonene som normalt skulle sette grenser. Det gjør dynamikken vanskeligere å bryte enn ved tidligere generasjonskonflikter, ifølge Alderman: Det finnes ikke lenger noen motstand å gjøre opprør mot, og dermed heller ikke noe tydelig punkt der ens egen utvikling må gå videre.

Hva dette perspektivet tilfører

Aldermans analyse hevder ikke å forklare hvorfor et enkeltmenneske identifiserer seg som trans – det krever fortsatt klinisk grundighet og oppmerksomhet rundt personen. Den gir imidlertid en forklaringsramme for det bredere kulturelle fenomenet: hvorfor akkurat denne tiden, med sin mistro til kroppslige begrensninger og sin tro på selvvalgt identitet, er så fruktbar for ideen om at hvem du er, er løsrevet fra hva kroppen din er. Det er nettopp den typen nyansering som vanligvis mangler i den rådende, bekreftende fortellingen om kjønn – ikke som et angrep på dem som strever med dette, men som et ekstra lag for å forstå fenomenet. En beslektet psykologisk tolkning gir den kliniske psykologen Joe Burgo i artikkelen om gutter og maskulinitet.