Vasterman: Kampen mellom biologisk kjønn og gender
Peter Vasterman analyserer lovforslaget til en ny transpersonlov, verkene til Kathleen Stock, Debra Soh og Helen Joyce, og konsekvensene av selvidentifikasjon for kvinner, vitenskapen og legekontoret.
Et lovforslag som fjerner biologien
Lovforslaget om endring av transpersonloven, som Vasterman skrev om i 2021, skulle gjøre det mulig å endre kjønnet i fødselsattesten utelukkende på grunnlag av en erklæring. Ingen sakkyndigerklæring, ingen kroppslig behandling. Forslaget ble trukket i 2025; transpersonloven fra 2014 krever fortsatt en sakkyndigerklæring. Vasterman oppsummerer kjernen nøkternt: «det eneste som teller i den nye loven, er den ‘opplevde kjønnsidentiteten’». Dermed ville det juridiske kjønnsbegrepet blitt løsrevet fra det biologiske. Det så ut som en administrativ justering, men var i realiteten en forskyvning av hva en kvinne eller en mann juridisk er – fra et observerbart kjennetegn til en indre følelse.
Tre filosofer som analyserer ideologien
Vasterman omtaler tre bøker: Material Girls av filosofen Kathleen Stock, The End of Gender av sexologen Debra Soh og Trans av journalisten Helen Joyce. Ingen av disse forfatterne benekter at transpersoner fortjener rettigheter. Det de bestrider, er påstanden om at en indre «kjønnsidentitet» bokstavelig talt gjør noen til kvinne eller mann. Arbeidene deres tvinger frem et viktig skille: Kjønn er biologisk, gender er et sett med sosiale forventninger, og selvidentifikasjon endrer ingen av delene. Det er nettopp dette skillet det nederlandske lovforslaget visket ut.
Biologi har betydning – også for atferd
Påstanden om at kjønnsforskjeller utelukkende er sosiale konstruksjoner, holder ikke når man ser på hva forskning på dyr og mennesker viser. Testosteron hos fosteret påvirker lekeatferd, yrkespreferanser og interesser. Soh analyserer dette grundig: Bildet av et «blankt ark» som kulturen alene skriver på, stemmer ikke. Vasterman trekker den logiske konklusjonen: Hvis biologisk kjønn skaper forskjeller i atferd, er påstanden om at det å være «kvinne» utelukkende er en sosial merkelapp, et ideologisk standpunkt – ikke et vitenskapelig.
En ny gruppe jenter endrer bildet
Siden 2012 har enorme mengder tenåringsjenter oppsøkt kjønnsidentitetsklinikker uten noen forhistorie med kjønnsubehag i barndommen. På TikTok, Tumblr eller i vennekretsen oppdager de plutselig at de «egentlig er gutter». Denne profilen passer ikke med den klassiske pasienten som Dutch Protocol ble skrevet for. Bakgrunnen for denne nederlandske behandlingsmodellen er beskrevet et annet sted på dette nettstedet. Vasterman ser her hvordan Lisa Littmans hypotese om sosial smitte får empirisk støtte. Påstanden om at dysfori alltid er medfødt og alltid vedvarer, bryter sammen når man ser på denne gruppen.
Kvinneområder og idrett under press
Så snart «kvinne» blir omdefinert til «alle som føler seg slik», forsvinner det juridiske grunnlaget for tilbud som er forbeholdt kvinner. Vasterman ramser opp: «Det handler ikke bare om separate toaletter, men også om garderober, fengsler, krisesentre for voldsutsatte kvinner og selvfølgelig idretten.» På alle disse områdene finnes det sikkerhets- eller rettferdighetshensyn som uttrykkelig bygger på biologisk kjønn. Joyce dokumenterer i boken sin hvordan britisk og amerikansk politikk i løpet av få år ble endret uten offentlig debatt, med konkrete skadelige hendelser som følge.
Vitenskap knebles
Tabuet mot kritikk virker kvelende på forskningen. Stock ble jaget bort av studenter og kolleger ved universitetet sitt. Slik utstøting av meningsmotstandere beskrives som en mekanisme på gendersekte.nl. Forskere som stiller spørsmål ved pubertetsblokkere, sosial smitte eller komorbiditet, blir stemplet som «transfobe». Vasterman beskriver at «mange temaer er erklært tabu». Ironien er at vitenskapen i nesten alle medisinske saker med så stor usikkerhet krever mer forskning. Her blir selve spørsmålet kriminalisert.
Diagnostikk basert på selvrapportering
Vasterman peker på et grunnleggende diagnostisk problem: «Det er ikke bare problematisk å fastslå kjønnsdysfori, fordi alt avhenger av hva personen selv sier.» Det finnes ingen objektiv test, ingen biomarkør og ingen skanning. Diagnosen bygger på det pasienten forteller – helst en fortelling som passer med de eksisterende kriteriene. For voksne kan dette være en avveining man må akseptere. For tretten år gamle jenter, ofte med autisme, spiseforstyrrelse eller depresjon, åpner det døren for irreversible inngrep basert på selvrapportering.
Detransisjonerte som blindsonen
En voksende gruppe tidligere pasienter – særlig unge kvinner som fikk testosteron og mastektomi i tenårene – forteller offentlig om anger og varige fysiske skader. Transaktivister reagerer med benektelse eller bagatellisering. Vasterman omtaler dette som en kvelende effekt «som ikke bare skader kvinners samfunnsmessige posisjon, men også har kvelende virkninger på vitenskapen». Når man skyver disse stemmene til side, stenger man ute nettopp den gruppen som har mest å si om behandlingens utfall.
Hva som står på spill
Vasterman sammenfatter: Kampen handler ikke om hvorvidt transpersoner finnes eller fortjener rettigheter. Det gjør de. Kampen handler om hvorvidt en følt merkelapp skal overskrive den faktiske biologien til en kropp – juridisk, medisinsk, idrettslig og språklig. De tre bøkene han omtaler, svarer nei på dette, med klare vitenskapelige og filosofiske begrunnelser. Det nederlandske lovforslaget svarte ja, uten at debatten noen gang ble ført på en ordentlig måte. Forskjellen mellom disse to standpunktene vil i årene som kommer forme enhver politisk diskusjon om garderober, klinikker, idrett og ytringsrom.