DSM-5: kjønnsdysfori erstatter kjønnsidentitetsforstyrrelse

I mai 2013 kom den femte utgaven av DSM, håndboken for psykiatriske diagnoser fra American Psychiatric Association. Diagnosen kjønnsidentitetsforstyrrelse forsvant og ble erstattet av kjønnsdysfori.

Hva som ble endret

Det nye navnet flytter oppmerksomheten. Det er ikke identiteten i seg selv som regnes som en forstyrrelse, men lidelsen en person opplever fordi det opplevde kjønnet ikke samsvarer med kjønn. For å få diagnosen må denne inkongruensen ha vart i minst seks måneder og være forbundet med tydelig lidelse eller begrensninger i daglig fungering.

Kjønnsdysfori fikk et eget kapittel i DSM-5, adskilt fra de seksuelle forstyrrelsene og parafiliene som den gamle diagnosen var plassert under. Det ble innført separate kriterier for barn og for ungdom og voksne.

ICD-11 gikk enda lenger

Verdens helseorganisasjon tok med revisjonen av ICD et skritt videre. I ICD-11, som ble vedtatt i 2019 og trådte i kraft i 2022, heter diagnosen kjønnsinkongruens. Den står ikke lenger under psykiske lidelser, men i et kapittel om seksuell helse.

I nederlandsk praksis

Også i Nederland brukes DSM-5. For medisinsk behandling og for å få dekket behandlingen av helseforsikringen kreves en diagnose som kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens, stilt av en kvalifisert behandler. Du finner mer om kriteriene på sidene om DSM-5 og kjønnsdysfori og ICD-11. For å endre kjønnsangivelsen i fødselsattesten kreves det i Nederland siden 2014 ingen medisinsk behandling; men en erklæring fra en sakkyndig er nødvendig.

Diskusjonen i forkant

Den nye utgaven kom etter flere år med diskusjon. Noen interesseorganisasjoner ønsket å fjerne diagnosen helt fra håndboken, slik det ble gjort med homoseksualitet i 1973. Andre advarte om at tilgangen til behandling og refusjon fra forsikringsselskaper kunne bli satt i fare uten en diagnose. Arbeidsgruppen valgte en mellomløsning: Diagnosen ble beholdt, men fikk et navn og en beskrivelse der lidelsen står sentralt. Diagnosen transseksualitet ble først tatt inn i 1980; se DSM-III.

Hva kriteriene innebærer

For ungdom og voksne nevner DSM-5 seks kjennetegn, hvorav minst to må være til stede. Eksempler er et sterkt ønske om å bli kvitt sine egne kjønnskarakteristika og et sterkt ønske om å bli behandlet som det andre kjønnet. For barn gjelder strengere krav: minst seks av åtte kjennetegn, deriblant i alle tilfeller et sterkt ønske om eller en sterk overbevisning om å være det andre kjønnet. På den måten ønsket arbeidsgruppen å forhindre at barn får en diagnose bare fordi atferden deres ikke passer med det som er vanlig for gutter eller jenter.

Tekstrevisjonen fra 2022

I 2022 kom DSM-5-TR, en revidert utgave av teksten. Kriteriene forble uendret, men ordvalget ble endret. Blant annet ble ønsket kjønn erstattet av opplevd kjønn, og teksten bruker ikke lenger uttrykket fødselskjønn, men kjønn tildelt ved fødselen. Endringene viser hvor raskt språket rundt dette temaet er i utvikling, også innen psykiatrien.

Betydning

Tilhengere ser endringen som et skritt mot mindre stigmatisering: Det å være transperson innebærer ikke i seg selv at man har en psykisk sykdom. Diagnosen ble beholdt fordi den i mange land er nødvendig for å få tilgang til og dekning av helsehjelp. Kritikere påpeker at endringen også får konsekvenser for praksis: Når identiteten ikke lenger er gjenstand for utredning, får spørsmålet om hva dysforien skyldes mindre oppmerksomhet.