Første utfallsstudie av Dutch Protocol

I 2011 publiserte Amsterdam-forskergruppen under ledelse av barnepsykiater Annelou de Vries den første studien av resultatene fra Dutch Protocol. Frem til da var bare fremgangsmåten beskrevet; se publikasjonen fra 2006.

Dette viste studien

Studien fulgte sytti ungdommer som fikk pubertetsblokkere mellom 2000 og 2008. De ble undersøkt før behandlingen med blokkere startet og på nytt like før de begynte med kjønnshormoner. I denne perioden avtok depressive plager og atferdsproblemer, og den generelle fungeringen ble bedre.

Dette endret seg ikke

Selve kjønnsdysforien og misnøyen med egen kropp ble ikke mindre under behandlingen med blokkere. Alle de sytti ungdommene fortsatte deretter med kjønnshormoner. Dette har fått betydning i den senere diskusjonen om hvorvidt blokkere faktisk gir en pause til å tenke seg om.

Begrensningene

Gruppen var strengt selektert: Bare ungdommer med dysfori siden tidlig barndom, uten alvorlige psykiske problemer og med støtte fra foreldrene, ble inkludert. Det manglet en kontrollgruppe, og derfor er det ikke fastslått om forbedringen skyldtes blokkere eller oppfølgingen og det å bli eldre; siden om kohortstudier i transhelsetjenesten handler om denne typen forskning. Britiske NICE tok studien med i vurderingen i 2020 og vurderte evidensen som svært usikker; se NICE-gjennomgangen i arkivet.

Slik var studien lagt opp

Mellom 2000 og 2008 ble nesten to hundre ungdommer henvist til klinikken i Amsterdam. Over hundre av dem fikk pubertetsblokkere. Studien beskriver de første sytti som deretter begynte med kjønnshormoner. Ved den første målingen var de i gjennomsnitt litt over tretten år gamle, og ved den andre nesten sytten. Ungdommene og foreldrene deres fylte ut spørreskjemaer om nedstemthet, angst, sinne og atferdsproblemer, og forskerne vurderte den generelle fungeringen. I tillegg ble kjønnsdysforien og tilfredsheten med egen kropp målt.

Forskjeller mellom gutter og jenter

Resultatene var ikke like for alle. Blant ungdommene som var født som jenter, økte misnøyen med egen kropp under behandlingen med blokkere i stedet for å avta. Forskerne forklarte dette med at blokkere stanser puberteten, men ikke endrer kroppen i ønsket retning: Det skjer først med hormoner. Ungdommer som falt fra eller ikke oppfylte kriteriene, ble ikke fulgt opp i studien.

Den britiske gjentakelsen

Kjønnsklinikken ved Tavistock i London startet i 2011 en egen studie for å undersøke de nederlandske resultatene. Den fulgte 44 ungdommer i alderen tolv til femten år som fikk pubertetsblokkere. Resultatene ble først publisert i 2021. Den psykiske fungeringen var verken forbedret eller forverret, og alle unntatt én fortsatte med kjønnshormoner. Forskerne konkluderte med at de gunstige nederlandske resultatene ikke ble gjentatt. Dette funnet fikk betydning for den senere britiske revurderingen; se NICE-vurderingene.

Betydning

Studien ble publisert på et tidspunkt da behandlingen allerede spredte seg over hele verden: Den internasjonale retningslinjen som anbefalte pubertetsblokkere, ble publisert to år tidligere; se retningslinjen fra Endocrine Society. Anbefalingen kom altså før den publiserte evidensen. Det er ikke uvanlig i medisinen ved nye behandlinger, men det forklarer hvorfor senere vurderinger legger så stor vekt på spørsmålet om hva denne ene gruppen på sytti ungdommer egentlig viser.

Studien ga for første gang Dutch Protocol et grunnlag i form av utfallsdata og ble sitert i retningslinjer. Tre år senere kom oppfølgingsstudien av den samme gruppen som unge voksne; se oppfølgingsstudien fra 2014.