Er transgenderisme en form for samfunnsmessig hjernevasking?

Tenk deg at du er fjorten år, føler deg annerledes enn alle andre og ikke helt vet hva det betyr. Før ville du kanskje ha hørt «du er bare følsom». Nå får du en annen forklaring. En som inneholder ord somkjønnsdysfori og ikke-binær. Ord som ikke fantes tidligere, og som nå finnes overalt.

Jeg bestrider ikke at transidentitet finnes. Det som opptar meg, er noe annet: Hva gjør dette språket med mennesker som egentlig bare er forvirret?

Begynn med homofile som skammer seg

En person som har homoseksuelle følelser, men opplever dem som noe som ikke er tillatt på grunn av tro, oppdragelse eller sosialt press, blir fanget i skam. Skammen tærer. Den driver mennesker mot selvhat, noen ganger enda lenger. Dette mønsteret kjenner vi. Løsningen vi har funnet, er ikke å endre personen, men å fjerne stigmaet.

Men hva med dette: Et barn som føler seg annerledes, mer lekent, mykere, og som ikke passer inn i det som forventes, vokser opp i et miljø som sier: Hvis du føler deg annerledes, er du kanskje fanget i feil kropp.Er det frigjøring? Eller er det en annen form for tvang?

Ord skaper virkeligheter

For tjue år siden fantes den moderne betydningen av «transgender» knapt i dagligtalen. Mennesker med kjønnsforvirring søkte andre ord, andre veier. Noen fant ro. Noen led, men da på grunn av avvisning utenfra, ikke på grunn av følelsene i seg selv.

Nå finnes det en ferdig ramme. For mange er det en løsning. Men for andre fungerer rammen som en trakt. Hvis det første svaret på forvirring alltid lyder: da er du sannsynligvis trans, forsvinner alle andre forklaringer ut av syne. Og dermed også de andre utveiene.

Skam i omvendt form

Det underforståtte budskapet i visse miljøer er: «Hvis du føler dette, men ikke anerkjenner det, svikter du deg selv.» Dette mekanismen er strukturelt den samme som den homofile tidligere ble utsatt for. Det eneste som er annerledes, er retningen.

Før: Du er homofil, men får ikke lov til å være det — skam — selvdestruktivitet.
Nå, i enkelte tilfeller: Du er forvirret, men må være trans — skam over tvilen — forhastede beslutninger med irreversible konsekvenser.

Dette er ingen teori. Fra land der behandlingstallene har økt kraftig, kommer også historiene om unge mennesker som etter flere år angrer på en transisjon som gikk for raskt.

Du får ikke lov til å ha hanekam. Men en mann i kvinneklær får du lov til.

Det er også noe skjevt i denne debatten, noe få sier høyt. En person med hanekam kan du le av. Du kan nekte ham en jobb. Det kan du ikke gjøre med en mann i kvinneklær: Han er beskyttet ved lov. Men begge deler er uttrykk for identitet. Hvorfor gjelder den fulle samfunnsmessige sanksjonen for den ene, og det fulle rettsvernet for den andre?

Svaret ligger i hvordan ordet konverteringsterapi har blitt utvidet. Opprinnelig handlet det om forsøk på å behandle bort homoseksualitet — med rette forbudt. Nå er begrepet utvidet til kjønnsidentitet. Men ikke til musikalsk identitet. Ikke til religiøs identitet. Bare til kjønn. Dette valget er ikke nøytralt. Det får vidtrekkende konsekvenser for terapeuter, foreldre og hjelpere som våger å følge opp tvil uten umiddelbart å styre mot transisjon.

Det som blir igjen, er en slags kult rundt en vernet art: Én identitetskategori er så grundig inngjerdet med lov og tabu at selv det mest forsiktige kritiske spørsmålet allerede regnes som et angrep. Konverteringsloven er det nyeste eksempelet på dette. Velment, men i praksis en lov som kriminaliserer tvil og knebler behandlere.

Dette er ikke et angrep på transpersoner

Mennesker som etter langvarig overveielse konkluderer med at transisjon er den riktige veien, har all rett til det. Det er ikke det som diskuteres her.

Det jeg setter søkelys på, er systemet rundt det hele. Tempoet, språket, presset. Måten tvil har blitt omgjort fra noe som hører med, til noe som må korrigeres.

I frigjøringens navn bygger vi et nytt bur. Den som tviler, får ikke lov til å tvile. Den som venter, blir oppfordret til å handle. Den som følger opp uten å styre, risikerer bevillingen sin. Dette er ikke fremgang. Det er bare en annen form for tvang, med et vennligere ansikt.