Vasterman: US Transgender Survey viser unge, ikke-binære personer født som kvinner
Peter Vasterman analyserer de foreløpige resultatene fra 2022 U.S. Transgender Survey. Tallene viser en radikalt annerledes befolkning enn den klassiske transpersonen fra for tjue år siden – og slår beina under forklaringen om at dette er medfødt.
92 329 respondenter – den største undersøkelsen noensinne
US Transgender Survey 2022, gjennomført av National Center for Transgender Equality, er den største undersøkelsen blant mennesker som identifiserer seg som transpersoner eller ikke-binære. Rapporten omfatter 92 329 respondenter fra 16 år og oppover. Vasterman bruker dette som utgangspunkt: Et utvalg av denne størrelsen tvinger oss til å ta resultatene på alvor, og resultatene tvinger oss i sin tur til å revurdere de rådende forestillingene om hvem som er transperson, grundig.
55 prosent født som kvinner
Det første tallet som skiller seg ut, er kjønnsfordelingen. Vasterman sier: «Transpersoner som er født som kvinner, utgjør flertallet – 55 mot 45 prosent.» For tjue år siden, da Amsterdam-klinikken for kjønnsidentitet utviklet Dutch Protocol, var forholdet omvendt: Gutter og menn dominerte den kliniske populasjonen. Denne dreiningen fra mannsdominans til kvinnedominans ser vi ikke bare i USA – den skjer overalt der selvidentifikasjon blir målbar. Hvilken medfødt nevrologisk tilstand skifter i løpet av to tiår fra å være overveiende mannlig til å være overveiende kvinnelig? Ingen.
38 prosent identifiserer seg som ikke-binære
Enda mer avslørende er identitetsfordelingen. «Kategorien ikke-binær identitet utgjør allerede 38 prosent av hele gruppen.» Blant personer som er født som kvinner, er ikke-binær den vanligste identiteten: 30 prosent av totalen tilhører kategorien «født kvinne, identifiserer seg som ikke-binær». Blant personer som er født som menn, er andelen 8 prosent. Fire ganger så mange kvinner som er født som kvinner, velger ikke-binær identitet sammenlignet med menn som er født som menn. Vasterman peker på implikasjonen: Ikke-binær er empirisk sett ikke en mellomposisjon mellom mann og kvinne, men en sterkt kjønnet merkelapp – som hovedsakelig velges av unge kvinner.
43 prosent er 18–24 år
Aldersfordelingen er det tredje harde tallet. 43 prosent av respondentene er mellom 18 og 24 år. Denne kohorten er omtrent tre og en halv gang så stor som kohortene mellom 25 og 44 år. Gruppen fra 45 til 54 år utgjør bare 9 prosent – nesten fem ganger færre enn den yngste gruppen. Hvis transidentitet var en medfødt egenskap som var jevnt fordelt, ville man forventet en jevn aldersfordeling med en svak nedgang på grunn av dødelighet. Det vi ser, er en bratt topp blant unge voksne og en avgrunn blant eldre kohorter. Det er ikke en biologisk profil, men en generasjonseffekt.
Unge voksne kvinner, ikke-binære: Hvem er de?
Kombinerer man de tre variablene – født kvinne, mellom 18 og 24 år og en ikke-binær identitet – får man den typiske respondenten i US Transgender Survey. Dette er nettopp den demografiske gruppen der sosiologer i femten år har målt en eksplosjon i spiseforstyrrelser, autismediagnoser, depresjon og angstplager. Dette er gruppen som vokste opp med identitetsinnhold på TikTok og Tumblr. Vasterman trekker ikke denne linjen eksplisitt i dette blogginnlegget, men tallene inviterer uunngåelig til det. Det som skulle forklares nevrologisk som medfødt, viser seg empirisk å være et kohortfenomen blant unge kvinner i et spesifikt digitalt miljø.
Tilfredshet – og hva dette tallet sier, og ikke sier
Tilhengere av selvidentifikasjonsmodellen viser gjerne til et annet tall fra undersøkelsen: «nesten alle respondentene som gjennomgikk en transisjon, rapporterer at livet deres har blitt bedre». Vasterman er forsiktig med å tolke dette. En undersøkelse som bare spør personer som fortsatt identifiserer seg som trans, utelater per definisjon detransisjonerte – gruppen som trekker seg etter transisjon eller angrer. Selvrapportering mens man fortsatt har en aktiv transidentitet, måler ikke utfallet, men den aktuelle stemningen hos den selvselekterte respondenten. Det er et viktig tall, men ikke dokumentasjon på langsiktig effekt.
Hvorfor dette er relevant for Nederland
Vasterman knytter de amerikanske tallene eksplisitt til den nederlandske debatten. Påmeldingene til nederlandske kjønnsklinikker følger nøyaktig samme mønster: en eksplosiv vekst siden 2013, dominert av tenåringsjenter, med en påfallende stor underkategori av ikke-binære og tvilende. Dutch Protocol ble utviklet for den tidligere pasientgruppen – gutter med dysfori som hadde vært til stede siden barndommen. Dagens påmeldinger passer ikke inn i denne protokollen. Å fortsette behandlingen etter samme modell til tross for dette misforholdet – mens Storbritannia, Sverige og Finland allerede har trukket seg tilbake – er nettopp det Vasterman har skrevet mot i årevis.
Hva undersøkelsen ikke måler
US Transgender Survey måler hvem som nå sier at de er trans eller ikke-binære. Den måler ikke hvor mange av respondentene som fortsatt vil tenke slik om seg selv om fem eller ti år. Den måler ikke komorbiditetene – autisme, spiseforstyrrelser, depresjon og traumer – som er overrepresentert i kliniske populasjoner. Den måler ikke hvor stor andel som har gjennomgått en medisinsk transisjon, eller hvor mange av disse som senere detransisjonerte. For alle disse spørsmålene mangler det longitudinell forskning. Det undersøkelsen faktisk dokumenterer, er at befolkningen i 2022 som kaller seg trans, er yngre, mer kvinnelig og mer ikke-binær enn noen tidligere transpopulasjon. Den som kaller dette en naturlig biologisk realitet, leser ikke tallene.