Tyskland strever med sin lov om selvidentifikasjon: AfD vil oppheve den, CDU søker en mellomvei

I Tyskland har det brutt ut en ny politisk strid om Selbstbestimmungsgesetz (SBGG), loven om selvidentifikasjon som har vært gjeldende siden 1. november 2024. Etter AfDs valgseier i delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i 2026 fremmet AfD-politikere forslag om å reversere loven i sin helhet. Samtidig sirkulerer det forslag internt i CDU om en mellomvei: ikke å avskaffe loven, men å skjerpe den. Et nylig essay på Genspect, skrevet av et tidligere medlem av De grønne i Tyskland, avdekker de politiske konfliktlinjene.

Hva loven faktisk gjør

Selbstbestimmungsgesetz erstattet i 2024 den gamle og langt mer tungvinte Transsexuellengesetz. Siden da har det vært tilstrekkelig å levere en erklæring til folkeregisteret for å endre juridisk kjønnsregistrering og fornavn — uten medisinsk undersøkelse, psykologisk diagnose eller domstolskontroll. Vår oversikt på zelfidentificatie.nl sammenligner den tyske ordningen med ordningene i Spania og Nederland: Tyskland og Spania valgte en ren selvdeklarasjonsmodell, mens den nederlandske transloven fortsatt krever en erklæring fra en sakkyndig.

AFDs påstander – og hva som kan verifiseres

Genspect-essayet gjengir AfD-forslag som tar til orde for å gjenopprette beskyttelsen av mindreårige, personer med psykisk sårbarhet og kvinners områder, i tillegg til et umiddelbart moratorium på pubertetsblokkere og kjønnskryssende hormoner for mindreårige. Det siste punktet er adskilt fra selve SBGG — loven om selvidentifikasjon regulerer juridisk kjønnsregistrering for voksne og unge fra 14 år (med foreldres samtykke), ikke tilgangen til medisinsk transisjonshjelp, som i Tyskland reguleres gjennom egne retningslinjer. Den som leser loven, ser at AfD slår sammen to separate saksområder — juridisk registrering og medisinsk behandling — i ett forslag. Det er et politisk valg, ikke en gjengivelse av hva loven faktisk regulerer.

Det kan imidlertid verifiseres at loven tillater at registreringen endres én gang i året uten ytterligere formaliteter, og at kritikere — blant annet essayet selv — peker på fraværet av en terskel som strukturelt skulle hindre misbruk av kvinners områder. Essayet oppgir ikke tall for hvor ofte dette faktisk skjer; slike tall mangler foreløpig også i den offentlige tyske debatten.

En politisk brannmur – og spørsmålet om hvem som fortsatt lytter

Essayet beskriver også «Brandmauer», den tyske brannmuren som etablerte partier bruker for kategorisk å utelukke samarbeid med AfD. Forfatteren — selv tidligere medlem av De grønne og nå talsperson for foreldreorganisasjonen Transteens-Sorge-Berechtigt — har selv erfart dette: I 2019 fikk han beskjed om ikke å håndhilse på AfD-representanter i kommunestyret, i strid med vanlig praksis i tyske kommunestyrer. Poenget hans er at etablerte partiers utestenging av AfD som samtalepartner også gjør det vanskeligere for dem å erkjenne høyt at en del av deres egen lovgivning er svak — mangelen på en aldersgrense og en grundig vurdering — av frykt for at en slik erkjennelse skal tolkes som støtte til AfD.

Dette mekanismet fortjener en kritisk merknad: Det er forfatterens analyse, ikke et fastslått faktum. Politisk utestenging av et parti sier ingenting om riktigheten av partiets konkrete lovforslag, og omvendt sier støtte til ett punkt i et partis program ingenting om støtte til resten av programmet. Redaksjonen vår tar derfor ikke politisk stilling til AfD som parti — kritikken retter seg utelukkende mot innholdet i Selbstbestimmungsgesetz.

CDUs kompromiss: skjerping i stedet for avskaffelse

Mer interessant for nederlandske lesere er alternativet som skisseres i essayet fra CDU: å heve aldersgrensen til 25 år, innføre obligatorisk medisinsk eller psykologisk oppfølging og tydeligere fastslå beskyttelsen av kvinners områder — uten å avskaffe loven som helhet. Dette er en annen tilnærming enn den fullstendige opphevelsen AfD ønsker, og den samsvarer med utviklingen andre steder i Europa: Vår side om kjønnspolitikk i ulike land viser at land som Sverige og Finland nettopp har gått bort fra omfattende modeller for selvidentifikasjon og behandling, uten å avskaffe dem fullstendig.

Tyskland har så langt fulgt en annen linje enn sine skandinaviske naboland. Vår tidligere artikkel om tyske justisministres FN-kritikk av SBGG beskrev allerede tidligere intern tvil i den tyske rettsstaten selv om lovens presisjon. AfD-forslagene og CDU-kompromisset er en ny politisk episode i den samme diskusjonen — ikke begynnelsen på den.

Hva dette betyr for debatten

Det tyske eksempelet viser at en lov om selvidentifikasjon uten aldersgrense, ventetid eller grundig vurdering kan bli et politisk brennpunkt når praksisen skuffer — også i et land der en slik lov ble vedtatt med bred støtte. For den nederlandske debatten om tilsvarende lovgivning er dette relevant: ikke fordi den tyske politiske situasjonen kan overføres direkte, men fordi de tekniske svakhetene som trekkes frem — ingen aldersgrense, ingen vurdering og ingen tall om misbruk — nettopp er punktene debatten om det nederlandske lovforslaget om selvidentifikasjon som ble trukket tilbake i 2025 dreide seg om. Hva denne tilbaketrekkingen betyr, står på trans-nederland.nl.

Kilder

David Allison, «Germany: A Glimmer of Hope for Sex Realists?», Genspect, 28. september 2026. genspect.org/germany-a-glimmer-of-hope-for-sex-realists

Genderinfo.nl, «Tyske justisministre uttrykker FN-kritikk av Selbstbestimmungsgesetz», 2026. genderinfo.nl/artikelen/duitse-justitieministers-vn-kritiek-selbstbestimmungsgesetz-2026

Zelfidentificatie.nl, «Artikkel 1:28 BW — hva står der, og hva står der ikke» (sammenligning med det tyske SBGG). zelfidentificatie.nl/artikel-1-28-bw