Vasterman: radikale feminister ser Transgenderloven som en trussel mot kvinner

Peter Vasterman viser til NRC-artikkelen av Menno Sedee, der kjønnskritiske feminister — som av tilhengerne av Transgenderloven avfeies som «radikale» — forklarer hvorfor selvidentifikasjon undergraver kvinnearenaene som er vunnet gjennom hard kamp.

Bruddlinjen som ikke lenger kan skjules

Den 11. september 2022 publiserte NRC Handelsblad en reportasje av Menno Sedee om gruppen feminister som motsetter seg den foreslåtte endringen av Transgenderloven. Vasterman fanget opp artikkelen fordi den, for første gang i nederlandsk kvalitetspresse, lot en gruppe komme til orde som i årevis hadde blitt skjøvet ut på sidelinjen: kvinner som ikke vil akseptere at det juridiske skillet mellom kjønn fjernes. Regjeringen til Rutte IV vil endre loven slik at en tur til domstolen og en sakkyndigerklæring ikke lenger kreves. Da vil en underskrift hos kommunen være nok til å endre juridisk kjønn. «Med en lovendring blir det enklere å endre juridisk kjønn», oppsummerer Sedee og Vasterman essensen. Lovforslaget ble trukket i 2025; se det trukne lovforslaget om selvidentifikasjon.

«Den aller største trusselen mot kvinner»

Feministene som uttaler seg i NRC-artikkelen, er ikke ubetydelige. Det er jurister, tidligere ledere ved krisesentre, idrettstrenere og historikere som har sin posisjon solid forankret. Analysen deres, slik NRC gjengir den: «Kjønnskritiske feminister ser dette som den aller største trusselen mot kvinner.» Ikke en retorisk overdrivelse for syns skyld, men en underbygget påstand. Hvis kjønn utelukkende blir et spørsmål om selvidentifikasjon, forsvinner den juridiske kategorien «kvinne» som beskyttet gruppe. Kvoter, statistikk, helseforskning, tilbud for mishandlede kvinner, kvinneidrett, kvinnefengsler, målrettet likestillingspolitikk — alt det den andre feministiske bølgen vant frem med gjennom åtti år, bygger på en målbar og avgrenset kategori. Gjør denne kategorien åpen for egenerklæring, og grunnlaget forsvinner.

Den ene rettighetskampen oppå den andre

NRC-artikkelen lar også motstemmen komme til orde: Endringen skjer «til transbevegelsens store raseri». Ikke fordi transorganisasjoner er imot forenkling — det er nettopp det de ønsker — men fordi de avfeier alle spørsmål om motstridende rettigheter som transfobi. Vasterman påpeker at dette er nøyaktig den mekanismen som i andre vestlige land har ført til rettssaker, stengte klinikker og politiske katastrofer: et rettighetsrammeverk som fremstiller seg som en ren utvidelse av frihet, mens det i praksis begrenser rettighetene til en annen gruppe — biologiske kvinner. NRC-artikkelen synliggjør for første gang denne konflikten tydelig i et etablert nederlandsk medium.

Hva endringen konkret innebærer

Den nåværende Transgenderloven (siden 2014) krever en sakkyndigerklæring fra en psykolog eller lege. Endringen fjerner dette kravet. I sine andre analyser påpeker Vasterman at evalueringen som ligger til grunn for fjerningen, er metodologisk svak — tre intervjuede psykologer, fire undersøkelser med uklare utvalg og én undersøkelse med ni deltakere. Parlamentet anbefales å fjerne en terskel på dette grunnlaget, selv om den nettopp fungerer i praksis: nesten tre fjerdedeler av kommuneansatte opplever erklæringen som en barriere mot svindel og forhastede endringer. Det som gjenstår når erklæringen fjernes: et åpent selvidentifikasjonssystem som i alle land der det er innført, har ført til rettssaker om kvinnearenaer innen fem år.

Hvorfor dette ikke er «en liten lovendring»

Den nederlandske politiske klassen har i årevis fremstilt endringen som en teknisk justering. At den først ble offentlig omstridt i 2022, er ifølge Vasterman et symptom på nederlandske mediers blindhet i denne saken. I Storbritannia førte et sammenlignbart forslag — reformen av den skotske loven om juridisk kjønn — til en politisk krise, at Nicola Sturgeon gikk av, og til slutt til blokkering fra Westminster. I Spania fulgte et jordskjelv i statistikken over vold mot kvinner etter at selvidentifikasjonsloven trådte i kraft. I den engelskspråklige verden blir kvinner som peker på disse konsekvensene — JK Rowling er det mest kjente eksempelet — demonisert gjennom organiserte kampanjer. Den samme dynamikken truer i Nederland.

Merkelappen «radikal»

Et av de tydeligste signalene i NRC-artikkelen er selve innrammingen. Kvinner som peker på konkrete konsekvenser for kvinnearenaer, beskrives ikke som bekymrede, kritiske eller juridisk kyndige. De får merkelappen «radikale» — en betegnelse som i årevis har vært knyttet til terrorisme, ekstremisme og irrasjonalitet. Vasterman påpeker at dette har blitt standardrammen i mediene for kvinner som stiller spørsmål ved selvidentifikasjonsdoktrinen. Ordbruken er ikke en detalj: Den avgjør om en leser oppfatter stemmen som legitim eller truende. Hvordan ordvalg og kildeutvalg styrer bildet i kjønnsdebatten, står på gendermedia.nl. At NRC i det minste lar disse stemmene komme til orde, er et fremskritt. At de fortsatt bærer en delegitimerende merkelapp, er nettopp det feministene kjemper mot.

Hva som står på spill

Transgenderloven er ikke det eneste stedet denne bruddlinjen går, men den er det mest konkrete. Den som lar kjønn sammenfalle med egenerklæring, aksepterer at en biologisk mannlig kropp hører hjemme på et krisesenter for kvinner, i et kvinnefengsel, i et kvinnegarderoberom eller i en kvinneidrettskonkurranse så snart personen krysser av for det. At de kjønnskritiske feministene som påpeker dette, bruker merkelappen «den aller største trusselen», er ikke hysteri. Det er en konsekvensberegning. I sin analyse gir Vasterman dem den tilliten de fleste redaksjoner nekter dem: å bli tatt på alvor for det de faktisk sier, ikke for hvordan de passer inn i rammen.