De første Standards of Care; Johns Hopkins slutter å operere

Året 1979 viste to motstridende utviklinger. Behandlere fra flere land opprettet en fagforening og fastsatte for første gang hvilke krav helsehjelpen skulle oppfylle. Samtidig sluttet klinikken der behandlingen hadde startet i USA, å utføre operasjoner.

De første Standards of Care

I februar 1979 godkjente deltakerne på et internasjonalt symposium i San Diego de første Standards of Care. Opphavspersonene samlet seg i Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association, oppkalt etter Harry Benjamin. Retningslinjen stilte krav til hormonbehandling og operasjoner, blant annet erklæringer fra atferdsvitere og en periode der pasienten allerede levde i den ønskede rollen. Ett år senere fikk transseksualitet plass i håndboken for psykiatriske diagnoser; se DSM-III fra 1980.

Studien til Meyer og Reter

I august 1979 publiserte psykiater Jon Meyer og Donna Reter fra Johns Hopkins en oppfølgingsstudie av femti pasienter. De sammenlignet personer som hadde gjennomgått operasjon, med personer som ikke hadde det. Konklusjonen deres var at operasjonen ikke ga noen påviselig fordel for sosial fungering.

Slutten for klinikken i Baltimore

Kort tid senere sluttet Johns Hopkins å utføre kjønnsoperasjoner. Paul McHugh, leder for psykiatriavdelingen, var en uttalt motstander av behandlingen. Studien fikk mye kritikk, blant annet for måten fungering ble målt på. Også andre amerikanske universitetsklinikker stengte i årene som fulgte; behandlingen ble flyttet til private praksiser. Johns Hopkins gjenopptok behandlingen først i 2017.

Legen som portvakt

De første Standards of Care bygget på modellen som senere ble kalt portvaktmodellen. Pasienten kunne ikke selv velge behandling; en psykolog eller psykiater måtte fastslå at behandlingen var indisert, og utstede en skriftlig erklæring om dette. For en operasjon var to slike erklæringer nødvendig. Opphavspersonene ønsket dermed å beskytte pasienter mot forhastede, irreversible inngrep og leger mot erstatningsansvar i en tid da behandlingen fortsatt var omstridt.

De senere versjonene

Retningslinjen er siden blitt revidert sju ganger. Nye versjoner kom med korte mellomrom i 1980, 1981 og 1990, og deretter i 1998, 2001, 2011 og 2022. Med hver versjon ble kravene mindre strenge. I versjon 7 fra 2011 ble kravet om at en person først måtte leve en periode i den ønskede rollen før hormoner kunne forskrives, fjernet, og pasientens eget valg fikk større betydning. Versjon 7 inneholdt også for første gang omfattende anbefalinger om pubertetsblokkere for unge.

Debatten om studien

Studien til Meyer og Reter er fortsatt omstridt. Forskerne målte fungering med en poengskala der blant annet arbeid, relasjoner, kontakt med rettsvesenet og psykiatrisk hjelp inngikk. Ifølge kritikere sier en slik skala lite om hvorvidt pasientene selv var fornøyde, og gruppene som ble sammenlignet, var ikke likeverdige. Annen forskning fra disse årene viste at de fleste opererte pasientene ikke hadde angret. McHugh fortsatte å avvise behandlingen og beskrev den senere som å medvirke til en psykisk lidelse i stedet for å behandle den. Både tilhengere og motstandere trekker fortsatt frem det som skjedde ved Johns Hopkins, som et eksempel.

Betydning

Foreningen heter siden 2007 WPATH, og retningslinjen har utviklet seg til å bli den globale målestokken; se versjon 8 av Standards of Care. Spørsmålet Meyer og Reter stilte – om behandlingen påviselig forbedrer pasientenes liv – står igjen sentralt mer enn førti år senere.