WPATHs Standards of Care versjon 8

I september 2022 publiserte World Professional Association for Transgender Health, forkortet WPATH, den åttende versjonen av sine Standards of Care. Denne retningslinjen brukes over hele verden av leger, forsikringsselskaper og myndigheter som en målestokk for helsehjelp til transpersoner. Den forrige versjonen var fra 2012.

Hva som var nytt

Versjon 8 fikk for første gang et eget kapittel om ungdom. Der står det at medisinsk behandling skal innledes med en bred vurdering, der også psykiske problemer og den unges utvikling tas med i vurderingen. Det kom også nye kapitler, blant annet om ikke-binære personer.

Aldersgrensene som ble fjernet

I et utkast sto det minimumsalder for hormoner og operasjoner for mindreårige. Kort tid etter publiseringen kom det en korrigering der disse aldersgrensene var fjernet. I den endelige teksten står det ikke lenger noen nedre aldersgrense; vurderingen overlates til behandlingsteamet. Denne fremgangsmåten førte til mye kritikk, fordi det ikke ble gjort klart på hvilket vitenskapelig grunnlag grensene var fjernet.

Kritikken

Som del av arbeidet med den britiske Cass Review vurderte University of York internasjonale retningslinjer med hensyn til kvalitet. WPATH-retningslinjen fikk lav score for grundigheten i kunnskapsgrunnlaget. Forskerne fastslo også at retningslinjer på dette området ofte viser til hverandre, slik at inntrykket av bred enighet blir sterkere enn det det underliggende kunnskapsgrunnlaget tilsier. Mer om innvendingene står på siden om kritikken av WPATH-retningslinjen.

Hva retningslinjen selv sier om kunnskapsgrunnlaget

Kapittelet om ungdom erkjenner at antallet studier av behandlingsutfall hos unge er lite, og at en systematisk litteraturgjennomgang derfor ikke var mulig. Anbefalingene bygger i stor grad på enigheten mellom ekspertene som bidro til retningslinjen. De første Standards of Care ble publisert i 1979; den gang het WPATH fortsatt Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. I Nederland finnes det i tillegg en egen kvalitetsstandard for helsehjelp til transpersoner.

Hvordan retningslinjen ble til

Over hundre eksperter bidro til versjon 8, fordelt på atten kapitler. Hver anbefaling ble lagt frem for alle forfatterne og ble vedtatt dersom minst tre fjerdedeler samtykket. For noen av temaene fikk WPATH Johns Hopkins University til å gjennomføre litteraturgjennomganger. Retningslinjen er på over 250 sider og behandler, i tillegg til hormoner og operasjoner, også temaer som stemmeterapi, fertilitet, helsehjelp i fengsler og helsehjelp til eldre.

Hva som senere ble kjent

I 2024 ble interne dokumenter fra WPATH offentliggjort i en amerikansk rettssak om et forbud mot kjønnsbekreftende helsehjelp for mindreårige. Ifølge medieoppslag, blant annet i The New York Times, fremgikk det at medarbeidere til den amerikanske visehelseministeren hadde insistert på at minimumsalderene måtte fjernes, av frykt for at lovgivere ville bruke dem til å forby helsehjelp. Det kom også frem at WPATH hadde stilt betingelser for publiseringen av litteraturgjennomgangene organisasjonen selv hadde bestilt. WPATH hevder at retningslinjen bygger på vitenskapelig grunnlag. Dokumentene har likevel svekket tilliten til hvordan retningslinjen ble til, også blant enkelte behandlere. Tidligere samme år hadde interne meldinger fra WPATH-medlemmer allerede lekket ut, de såkalte WPATH Files; hva de inneholdt og hvorfor lekkasjen endret debatten, beskriver transtijd.nl i artikkelen om WPATH Files fra 2024. I 2026 gikk en seksjonsleder i den amerikanske fagforeningen ACOG av etter kritikk av WPATH-retningslinjene; se nyhetsartikkelen om dette.

Betydning

Versjon 8 er retningslinjen som leger, forsikringsselskaper og dommere viser til over hele verden. Samtidig ble den publisert på et tidspunkt da Finland, Sverige og England valgte en annen kurs på grunnlag av egne litteraturgjennomganger; se de svenske retningslinjene fra 2022. Siden har to tilnærminger eksistert side om side: fagforeningenes tilnærming, der behandlingen anses som etablert helsehjelp, og tilnærmingen til et økende antall nasjonale helsemyndigheter, som mener at behandlingen av mindreårige har et utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Den første versjonen ble publisert i 1979; se de første Standards of Care.