Hjem › Samfunn › Transpersoner i historien
Transpersoner i historien
I den moderne kjønnsdebatten hevdes det jevnlig at «transpersoner alltid har eksistert», og at moderne kategorier som «transkvinne» eller «ikke-binær» har historiske forløpere som går flere århundrer tilbake. Denne fremstillingen er i stor grad en retrospektiv konstruksjon. Mennesker som ikke passet inn i sin tids kjønnsnormer, har riktignok alltid eksistert – men forbindelsen mellom disse historiske personene og den moderne transidentiteten er langt løsere enn det som ofte antydes.
Problemet med retroaktive merkelapper
Det moderne konseptet «transperson» stammer fra andre halvdel av 1900-tallet og bygger på bestemte medisinske, juridiske og psykologiske ideer som ganske enkelt ikke eksisterte i tidligere epoker. Når historikere eller aktivister i ettertid merker personer fra antikken, middelalderen eller tidlig moderne tid som «transpersoner», projiserer de et nåtidig rammeverk på mennesker som aldri ville ha forstått seg selv på denne måten. Det er en form for anakronisme som er historisk uriktig, og som gjør historien til et redskap for en moderne politisk agenda.
Kvinner som levde som menn: mer enn én forklaring
Gjennom århundrene er det dokumentert utallige tilfeller av kvinner som kledde seg som menn og levde som menn – noen ganger i flere tiår. For en stor del av dem var det praktiske grunner til dette: adgang til yrker, militærtjeneste, reiser eller sikkerhet i en verden der kvinner hadde en juridisk og økonomisk underordnet posisjon. Kvinner som Jeanne d’Arc, Catalina de Erauso eller den engelske soldaten Hannah Snell blir noen ganger omtalt som «transmenn» i moderne aktivisme; i virkeligheten er deres egen selvforståelse, slik den fremgår av kildene, langt mer tilbakeholden og pragmatisk.
For noen kan det likevel ha vært noe som vi i dag ville kalt kjønnsdysfori. Men flertallet forstås bedre som kvinner som omgikk sin tids begrensninger, enn som personer med en indre identitet på tvers av kjønn. God historieskriving bør bevare dette skillet.
Menn som levde som kvinner
Tilfeller av menn som permanent presenterte seg som kvinner, er historisk sjeldnere og har ofte en religiøs, seremoniell eller teatralsk sammenheng. Den romerske keiseren Elagabalus omtales noen ganger som «trans» på grunnlag av noen få setninger hos den ikke-samtidige Cassius Dio – en upålitelig kilde skrevet med en uttrykkelig hensikt om å sverte keiseren. Å utlede en moderne identitet av dette er problematisk med tanke på kildekritisk metode.
Ikke-vestlige «tredjekjønnskategorier»
Hijra i Sør-Asia, two-spirit-personer i urfolkstradisjoner i Nord-Amerika og bissu blant bugisfolket i Indonesia blir trukket frem i den vestlige debatten som historiske bevis på «ikke-binære» identiteter. Dette er misvisende av flere grunner:
- Det dreier seg ofte om spesifikke, gjerne rituelle eller marginaliserte sosiale roller, ikke fritt valgte identiteter;
- I de fleste tilfeller er det snakk om biologiske menn som inntar en rolle, ikke om et spekter som hvem som helst selv kan tre inn i;
- Begrepet «two-spirit» er i seg selv en panurfolksk oppfinnelse fra slutten av 1900-tallet (1990), ikke et århundregammelt begrep;
- Den sosiale virkeligheten for mange av disse gruppene – fattigdom, prostitusjon og marginalisering – blir romantisert og utelatt i den vestlige debatten.
Se også Two-spirit og Kjønn i andre kulturer.
1900-tallet: fremveksten av en medisinsk modell
Det er først på 1900-tallet at den medisinske infrastrukturen og de konseptuelle kategoriene som det moderne transbegrepet vokser frem fra, oppstår. Lili Elbe (1930-årene) og Christine Jorgensen (1952) var tidlige offentlige tilfeller. Også her er det nødvendig å utvise forsiktighet: Lili Elbe døde kort tid etter de eksperimentelle operasjonene, og historien hennes ble sterkt romantisert i senere fiksjonaliseringer, blant annet filmen The Danish Girl. De tidlige medisinske resultatene var ofte dramatiske.
I Nederland spilte Amsterdam UMC fra 1970-årene en sentral rolle i utviklingen av det som senere skulle bli kalt Dutch Protocol – en tilnærming som lenge ble ansett som en internasjonal standard, men som nå kritisk revurderes på grunn av metodologiske og etiske mangler.
Nyere historie og revurdering
Fra 1990-årene økte synligheten til transpersoner. Samtidig har det siden 2010 vært en enestående økning i transidentifikasjon blant ungdom, særlig jenter – et mønster uten historisk sidestykke, som skiller seg fra den klassiske lille gruppen voksne med langvarig dysfori. Den nåværende internasjonale nyorienteringen (Cass Review, SBU, COHERE) er en korrigering av en periode der den bekreftende modellen ble anvendt bredere enn kunnskapsgrunnlaget kunne rettferdiggjøre.
Kildekritisk historieskriving
Historien inneholder reelle fortellinger om mennesker som ikke passet inn i sin tids kjønnsnormer. Disse fortellingene fortjener seriøs oppmerksomhet – men med respekt for kildene og uten retrospektiv overfortolkning. Det er en misforståelse å likestille enhver historisk kjønnsvariasjon med den moderne transidentiteten. God historieskriving skjelner; aktivisme visker ut forskjeller. Dette skillet er på sin plass her.