Amsterdam UMC og Dutch Protocol
Amsterdam UMC (tidligere VUmc) utviklet fra 1990-tallet det såkalte Dutch Protocol: pubertetsblokkere fra Tanner-stadium 2, etterfulgt av kjønnskryssende hormoner fra rundt 16-årsalderen og kirurgi fra rundt 18-årsalderen. Internasjonalt ble dette lenge presentert som evidensbasert. De opprinnelige nederlandske studiene (De Vries, Steensma) viser seg imidlertid ved en ny gjennomgang å ha alvorlige metodologiske begrensninger: små grupper, ingen kontrollgruppe, stort frafall, snevre utvalgskriterier og at en deltaker døde etter en operasjon. Påstanden om at pubertetsblokkere «er reversible og gir tid til å tenke seg om» støttes ikke lenger internasjonalt; nesten alle behandlede barn går videre til kjønnskryssende hormoner.
Hvordan protokollen oppsto
Den første publikasjonen om pubertetsblokkering kom i 1998, av Cohen-Kettenis og Van Goozen. I 2006 beskrev Delemarre-van de Waal og Cohen-Kettenis fremgangsmåten som en protokoll: pubertetsblokkere fra tolvårsalderen, hormoner fra 16-årsalderen og operasjoner fra 18-årsalderen. Utgangspunktet var at en ungdom som fikk blokkere, skulle få tid til å tenke seg om mens den kroppslige puberteten ble satt på pause. Les mer om selve legemiddelet på siden om pubertetsblokkere.
Studiene fra 2011 og 2014
Dokumentasjonen bygger først og fremst på to undersøkelser fra teamet i Amsterdam. Resultatstudien fra 2011 fulgte 70 ungdommer under behandling med pubertetsblokkere. Oppfølgingsstudien fra 2014 beskrev 55 unge voksne etter hormonbehandling og operasjoner. Forskerne konkluderte med at kjønnsdysforien hadde blitt redusert, og at den psykiske fungeringen var blitt bedre. Klinikker i andre land viste til disse to studiene da de tok i bruk behandlingen.
Hva kritikerne anfører
Den britiske sosiologen Michael Biggs publiserte i 2022 en analyse av protokollens opprinnelse og dokumentasjon. I 2023 fulgte en artikkel av Abbruzzese, Levine og Mason, som hevder at de nederlandske studiene feilaktig regnes som pålitelige. Innvendingene deres er at det mangler en sammenligningsgruppe, at gruppen var liten og strengt selektert, og at hovedsakelig de gunstigste resultatene ble rapportert. I Zembla-sendingen 26. oktober 2023 kalte metodologen Gerard van Breukelen fra Universitetet i Maastricht fraværet av en sammenligningsgruppe avgjørende for spørsmålet om behandlingen virker. Hvordan denne kritikken nådde Nederland, står beskrevet i artikkelen om den internasjonale kritikken.
Behandlernes svar
Barne- og ungdomspsykiater Annelou de Vries ved Amsterdam UMC sa til Zembla at en kontrollgruppe ville være uetisk, fordi ungdommer som trenger behandling, da ikke ville få den. Hun påpekte at det siden er publisert mer forskning. En studie fra 2022 av 720 ungdommer fra Amsterdam-kohorten, som hadde begynt med hormoner etter pubertetsblokkere, viste at 98 prosent fortsatt brukte hormonene ved siste kontroll. Behandlere tolker dette som et tegn på at få ungdommer ombestemmer seg. Kritikere ser det som en indikasjon på at blokkere ikke er en nøytral betenkningstid, men det første steget i et medisinsk behandlingsforløp. Hvor mange henviste ungdommer som begynner på et slikt forløp, står i nyhetsartikkelen om ungdommer som ble henvist til Amsterdam UMC.
Situasjonen i dag
Fremgangsmåten har siden 2019 vært fastsatt i Kvalitetsstandard for somatisk transhelsehjelp, som gjelder for alle nederlandske tilbydere. I 2024 ba Tweede Kamer om en undersøkelse av behandlingsresultatene. Det nederlandske helserådet konkluderte 30. juni 2026 med at helsetjenestene for ungdom er omhyggelig utformet, og fastslo samtidig at det finnes begrenset informasjon om uønskede virkninger; se helserådets uttalelse. Storbritannia, Sverige og Finland la den samme usikkerheten til grunn som en årsak til tilbakeholdenhet. Tall om klinikkens pasientantall og ventetider finnes på trans-nederland.nl, på siden om Amsterdam UMCs genderklinikk.