Første publikasjon om pubertetsutsettelse

I 1998 publiserte Peggy Cohen-Kettenis og Stephanie van Goozen en artikkel om én pasient: en ungdom som fikk puberteten stanset med medisiner i påvente av videre behandling. Det er den første vitenskapelige beskrivelsen av det som senere ble kjent som pubertetsutsettelse ved kjønnsdysfori.

Den første kasuistikken

Artikkelen ble publisert i tidsskriftet European Child & Adolescent Psychiatry under tittelen Pubertal delay as an aid in diagnosis and treatment of a transsexual adolescent. Forfatterne foreslo å utsette puberteten med en såkalt GnRH-agonist. Det skulle gi ungdommen tid til å tenke seg om, og gjøre senere kroppslig tilpasning enklere.

Protokollen fra 2006

Den fullstendige behandlingsmodellen ble beskrevet i 2006 av barneendokrinolog Henriette Delemarre-van de Waal og Cohen-Kettenis. Den beskriver trinnene som kjennetegner Dutch Protocol: pubertetsblokkere fra rundt tolvårsalderen, kjønnshormoner fra fylte seksten år og operasjoner fra fylte atten år. Blant betingelsene var kjønnsdysfori som hadde vært til stede siden tidlig barndom, fravær av alvorlige psykiske problemer og støtte fra foreldrene.

Oppfølgingsstudiene

I 2011 beskrev gruppen i Amsterdam den første resultatstudien av sytti ungdommer under behandling med pubertetsblokkere. I 2014 fulgte en studie av 55 av dem opp deltakerne som unge voksne, etter hormonbehandling og operasjon. Ifølge forskerne hadde den psykiske fungeringen blitt bedre. Kritikere påpeker at gruppen var liten og strengt selektert, at det manglet en kontrollgruppe, og at oppfølgingen fant sted kort tid etter operasjonen. Et britisk forsøk på å gjenta resultatene ved Tavistock-klinikken viste ingen bedring i det psykiske velværet.

Slik virker pubertetsblokkere

Pubertetsblokkere er GnRH-agonister, som triptorelin. De stanser signalet som hjernen bruker for å få kjønnskjertlene til å produsere testosteron eller østrogen. Dermed stopper de kroppslige forandringene i puberteten. Legemidlene gis som injeksjoner, vanligvis hver fjerde eller tolvte uke. De ble ikke utviklet for dette formålet: Siden 1980-tallet har leger brukt dem på barn med altfor tidlig pubertet og på voksne med blant annet prostatakreft. Bruk ved kjønnsdysfori er utenfor legemidlets godkjente indikasjon.

Den første pasienten

Ungdommen i artikkelen fra 1998 var født som jente og fikk pubertetsblokker fra trettenårsalderen, senere fulgt av testosteron og operasjoner. I 2011 publiserte gruppen i Amsterdam en oppfølgende beskrivelse, 22 år etter at behandlingen startet. Pasienten, som da var i midten av trettiårene, fungerte godt og angret ikke på behandlingen. Det er en av de få beskrivelsene av utfallet på så lang sikt, men det dreier seg om én person. Det er fortsatt lite kunnskap om konsekvensene av langvarig pubertetsutsettelse for skjelett, hjerneutvikling og fertilitet i større grupper.

Betydning

I årene som fulgte, ble protokollen tatt i bruk av klinikker blant annet i USA, Storbritannia og Skandinavia, og den ble innarbeidet i internasjonale retningslinjer. Det vitenskapelige grunnlaget besto lenge først og fremst av oppfølgingsstudiene fra gruppen i Amsterdam selv, fra 2011 og 2014. Omfanget og kvaliteten på dette kunnskapsgrunnlaget har siden 2020 vært det viktigste temaet for kritikk.