Nederland gjør det mulig å endre kjønn i fødselsattesten

1. august 1985 trådte en lov i kraft i Nederland som gjorde det mulig å endre kjønnsangivelsen i fødselsattesten. Frem til da beholdt en person etter medisinsk behandling juridisk det kjønnet som var fastsatt ved fødselen.

Dette regulerte loven

Loven av 24. april 1985 innførte en bestemmelse i den nederlandske sivillovboken. Den som var overbevist om å tilhøre det andre kjønnet, kunne be retten om å endre fødselsattesten. Deretter ble også passet og andre dokumenter endret.

Vilkårene

Loven stilte tre krav. Søkeren måtte ikke være gift. Kroppen måtte være tilpasset det ønskede kjønnet, så langt dette var medisinsk og psykologisk forsvarlig. Søkeren måtte heller aldri mer kunne bli i stand til å avle eller føde barn. Fagkyndige måtte bekrefte dette i en erklæring.

Senere endringer

Kravet om at søkeren måtte være ugift, ble opphevet i 2001, da ekteskap ble åpnet for par av samme kjønn. Kravene om fysisk tilpasning og infertilitet gjaldt frem til 2014; se transloven av 2014.

Slik var det før

Før 1985 kunne en person som hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, bare forsøke å få fødselsattesten korrigert. Domstolene avslo vanligvis slike begjæringer: Attesten var korrekt utstedt ved fødselen, og det var ikke snakk om noen feil. Resultatet var at mennesker etter behandlingen hadde dokumenter som ikke stemte overens med måten de levde på. Ved jobbsøknader, ved grensen eller på rådhuset måtte de stadig forklare bakgrunnen sin. Det var ikke mulig å gifte seg med en partner av det kjønnet som juridisk ble regnet som det motsatte.

Følger for ekteskap og foreldreskap

Endringen gjaldt bare for fremtiden. Eksisterende bånd til barn forble uendret: Den som var far, forble juridisk far; se også siden om foreldreskap etter transisjon. Kravet om at søkeren måtte være ugift, hang sammen med datidens ekteskapslovgivning. Uten dette kravet ville endringen ha ført til et ekteskap mellom to personer av samme kjønn, og det tillot loven ennå ikke. Gifte søkere måtte derfor først skille seg. Kravet om infertilitet skulle forhindre at en person som juridisk var mann, fødte et barn, eller at en person som juridisk var kvinne, avlet et barn.

Den europeiske konteksten

Sverige innførte i 1972 som det første landet en lovregulering. Vest-Tyskland fulgte i 1980, og Italia i 1982. Den europeiske menneskerettsdomstolen fastslo så sent som i 1986 at landene ikke var forpliktet til å anerkjenne det nye kjønnet juridisk. Dette endret seg gradvis: I 2002 fastslo domstolen i saken Goodwin mot Storbritannia at et land ikke kan nekte en slik anerkjennelse. Mer om dette står på siden om Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis.

Betydning

Loven ble til i de samme årene som det medisinske tilbudet i Nederland fikk en fast form; se genderteamet ved VU. Lovgiverne og behandlerne tok utgangspunkt i det samme bildet: en liten gruppe voksne som etter et langvarig forløp gjennomgikk en fullstendig fysisk tilpasning. Loven festet dette bildet i vilkårene.

Nederland var blant de første europeiske landene med en lovregulering. Loven knyttet den juridiske anerkjennelsen til et medisinsk forløp: uten operasjon ingen ny fødselsattest. Denne koblingen er senere forlatt. Hvordan ordningen fungerer i dag, står på sidene om å endre kjønnsregistreringen og transloven.